Store og små problemer

Jeg kjenner en kortvokst rullingsrøykende dame som irriterer meg til døde. Hun pleier å si at det ikke finnes problemer, bare utfordringer, noe alle vet at bare er pølsevev. Klart det finnes problemer. Fattigdom. Avhengighet. Barnemishandling. Det er da for fanden respektløst å påpeke at dette kun er utfordringer for de som er utsatt? Jeg har en hang til sarkasme, og av og til harker jeg litt og sier at det ikke finns problemer, bare utfordringer, i den kortvokstes nærvær. Jeg har selvsagt gjort henne oppmerksom på mitt syn i saken, likevel tar hun ikke sarkasmen inn over seg, med setter i stedet i gang med en argumentasjonsrekke som liksom skal underbygge utsagne. Med hvilket resultat? Jeg blir enda mer irritert. For ordens skyld må jeg få føye til at damen kan være ganske ok. Verden er tross alt ikke svart/hvit.

De som absolutt har en utfordring akkurat nå er det ukrainske landslaget, som ligger unna 2-0 for mitt elskede Italia. I september skal jeg nedover en uke, sammen med kjæresten min og familien hans. Det blir knall. Jeg har allerede tilkjennegitt at jeg avskyr amrikanere (Ikke alle, verden er jo ikke svart/ hvit, blablabla politisk korrekt blablabla), et annet folkeslag jeg ikke liker er tyskerne. Forleden slo en tysk avis opp på førstesiden at Italienerne er snyltere. Det er ganske ironisk at dette kommer fra bobilbomsene fra Bremen, som ikke har skjenket oss noe særlig annet en lange bilkøer i Tysdalstranda. Og 2. verdenskrig selvsagt, som må kunne sis å ha vært et tapsprosjekt. Tyskerne er de virkelige parasittene, og må derfor i skammekroken. Ja ,og så har de gitt oss fotball-VM i år da, og det kan veie opp for noe av skaden. På tirsdag skal de grisebankes av Italia, det ser jeg umåtelig fram til.

Til slutt: kan mine faste lesere (dersom dere henger med fortsatt) foreslå noe kul musikk som jeg kan laste over på ipoden min? Eller på Samsungtingen min, som viser seg å være et ganske godt fyllekjøp?

Dusketøser og andre tøser

Jeg kler meg konsekvent etter værmeldingen, og gang på gang forbanner jeg metrologene som har lagt fundamentet for dagens antrekk. I dag har jeg sittet i solsteiken og sett strandvolleyballkamper med langbukse og treningsjakke. 12C sto det på storm weathercenter sin internettspåtjenesteside. På tide å bytte kule, Siri.

En annen ting som irriterte meg i dag var Sportsclub duskedamene på scenen. Å hoppe og sprette med blå cowboyhatter på - til Shania Twain sin skrålestemme - det må være å anse som kulturell forsøpling. Jeg er sikker på at Fredric Hauge ville være enig med meg, der har du et skikkelig mannfolk som er mer opptatt av substans enn blondt fjaseri. Ja vel, så er jeg også blond - og sannelig så er jeg også medlem i Sportsclub. Andre har fadderbarn i den 3. verden, jeg velger meg en mer lokal løsning og sponser en rik eksvolleyballspiller fra Sandnes. Hei hvor det går. Brevet fra sportsclub der de spurte om jeg kunne tenke meg å være duskedame har forresten kommet bort i posten. Jævla inkompetente posttøser.

Jeg har forresten kjøpt meg ny mobil, en dustetelefon siden den nydelige jeg mistet er i dyreste laget. Nordlendingen på Telekiosken virket litt oppgitt over at jeg ikke gadd å høre om alt denne samsungtingen kan gjøre for meg, men jeg var på en snurr og ville hjem. Da jeg var nesten hjemme (og nesten edru) angret jeg på at jeg hadde sagt nei takk (sa kanskje ikke takk, bare nei) til et ekstra simkort med gratis ringetid fra telenor. Jeg gikk fra å være irritert på telefonmannen, til å være irritert på meg selv, og da forsvinner jo litt av gleden ved å være irritert.

Hurra for lillebror

Jeg ville bare fortelle om en komisk drøm jeg hadde i morges - jeg og George Clooney og hun som spiller Phoebe i Friends satt og spilte brettspill. Så trakk George Clooney et sjansekort der det sto at han skulle mime ordet "Lithuania" både med munnen og med rumpa. George ble bare helt rød og rar og Phoebe og jeg lo og lo. Jeg våknet av min egen fnising.

I dag fyller lillebroren min 23 år, derfor er dette bloggnotatet til ære for ham.
Jeg husker at han var ganske sint da han var liten, han likte ikke klem eller at noen sang for han. Men han likte godt å bli lest for, så det gjorde jeg ganske ofte. Jeg hadde gledet meg veldig til å få en lillebror, men jeg ble fort lei av ham. Da han var fire og jeg elleve fikk jeg ansvaret for å passe han 4 timer hver dag for 10kroner. Jeg var overlykkelig og tenkte at det var lettjente penger - 10 dager = 100 kroner, som jeg kunne kjøpe Hubba Bubba eller Starlet for. Jeg var ikke særlig glup. Vi gikk til sjøen ørten ganger hver dag for han ville bade, men da vi kom ned til vannet turte han ikke, så var det å gå hjem igjen. Hvor var LOs sommerpatrulje da jeg trengte dem?

Ellers er det klart at jeg lurte ham en del, stjal godter i mors skap og la papiret under senga hans, for eksmpel. Det var ikke pent. Til mitt forsvar vil jeg si at han og en venninne spiste opp frimerkesamlinga mi da jeg gikk i 3. klasse, og det var jo heller ikke pent. Nå er han en hardtarbeidende voksen mann, med egen leilighet og god humor, han er 2 meter høy og jeg er glad i hver eneste centimeter! Håper du får en fin bursdag!

Ha det bra, Portugal!

Aa glede seg paa andres vegne er en dyd jeg ikke er velsignet med. Avreisedagen i Portugal, og vaeret er nydelig!

Vi hadde nok en bra bydag i gaar, i et litt smaashabby stroek av Lisboa som heter Bairro Alto. Her ligger det masse smaa og anderledes butikker, mye vintage og 50/talls, tegneseriesjapper ol. Dersom du skal til Portugal syns jeg du skal ta deg en tur til Rua Do Norte og Rua da Rosa, der Agencia 117, Funk, MaoMaoShop, ElDorado og andre kule butikker ligger. Jeg kjoepte meg nok en groenn vintagekjole, men ikke av det eksklusive slaget, noen oerredobber, et par lilla plysjsolbriller (som jeg sikkert aldri kommer til aa gaa med) og en Golabag.

Jeg bryr meg ikke om at Raalserau tror at jeg har blitt lurt, for om litt kan hun jo komme og bivaane meg i kjolen. Tror Rolserauaa at jeg ikke er i stand til aa bli bestis med en doedskul Vintagedame?
Figo rule! Naa reiser vi hjem.

Obrigado, Figo!

Det tutes en del i Lisboas gater akkurat naa, portugiserne feirer at de har grisebanket treskofolket. Selv syns jeg det ble litt mye av det gode, da det 4. roede kortet ble delt ut. Jeg minnes gymmen i 8. klasse, da jeg ikke fikk spille hockey med jentene. Jeg er ikke bygd for fart, for aa si det slik, og noen utpreget tekniker var jeg heller ikke. Litt brulting maa aaksepteres.


Dette har vaert en nervepirrende dag paa flere maater. Alt tyder paa at den som har forfattet teksten paa hjemmesida til hotellet vi bor paa har like daarlig stedsans som jeg selv. Det som skulle vaere midt i smoeroeyet viste seg aa ligge 6 kilometer fra sentrum. Jommen sa jeg gedigent smoeroeye.

Jeg ante uraaad i det jeg satte meg inn i drosjen etter dagens bybesoek. Det luktet da vitterligen toeyseroeyk i kjoeretoeyet? Foer vi hadde komt oss ut paa hovedveien hadde vi kjoert inn i rumpa paa bilen foran oss. Og som om ikke dette var nok krasjet vi enda en gang i loepet av de 6000 metrene hjem. Droeggs er baed. Ta det med ro, vi har ikke kommet fysisk til skade.

Lisboa, how ever, er alt annet en bad. Det foerste jeg gjorde da vi kom hit i gaar var aa strene inn paa H&M for aa sikre meg maken kjole til den som min kjaere svigerinne gikk med i onkels 60aarsfest. Lykken staar den kjekke bi, det hang ett eneste ett eksemplar igjen, og den var i min stoerrelse. Billig moro!
Like etter ble vi sugd inn i vintagebutikken A outra Face da Lua (Rua da Assuncca no 22), der noen fantastiske groenne stilletthaelsko hadde sitt tilholdssted. Dama som eier butikke, Lua, fortalte at hun har like sko selv, og at de er designet av noen up and coming designere og sansynligvis kommer til aa bli samleobjekter. Siste Vogue hadde et eget billag om designerne. Skoa kostet skjorta, for aa si det slik, og som ikke det var investeringer nok paa en dag kjoepte jeg ogsaa en eplegroenn vintagekjole med paljetter. Den akter jeg aa gaa med i Elins bryllup. Lua paasto at det var hennes favorittkjole, men at den vaar for stor til henne. Da jeg tok den paa ble hun helt rar og sa at jeg har lik tattis paa armen som mannen hennes. Og siden kjolen er som laget til meg, og det med tattisen og alt fikk jeg 20 euro i rabatt. Lua er en kul dame.

I dag har vi vaert paa Museo Do Design, som viser en respektabel samling av designmoebler. Kult aa vaere paa et museum som er kjekt paa ordentllig. Etterpaa besoekte Vi Torre de Belem, et taaarn bygd der Vasco de Gama la ut paa sin 2 aar lange seiltur til India. Zzzzzzzzz.

Naa er det bare halvaannet doegn til vi skal hjem. Vi er skikkelig bra turister, vi har vaert to ganger paa turistinformasjonen. Foerst for aa spoerre etter Mc Donalds, siden for aa spoerre etter Starbucks. I tillegg har vi blitt kjeftet paa av en museumsvakt fordi vi sa Gracias #Why you say that? You are not in Spain!!! Say Obrigado! Jeg forklarte at vi har sagt Gracias i ei uke uten at noen har klaget, men fikk til svar at de nok har forbannet oss inni seg.

Vil du betale 5 euro for aa se Fredriksen gjoere Shakira?

Jeg fikk ikke sove i gaar kveld fordi jeg laa og tenkte paa at det var ualmindelig toskete aa skrive at jeg er god til aa lyve, i forbindelse med bakepulverboksen som skal gjennom tollen. Det kunne jo framstaa som om jeg har noe aa skjule, men det har jeg altsaa ikke.

Dette hotellet er mitt favoritthotell i hele verden. Gratis internett, halv pris paa all drikke i baren under VM-kampene, flotte rom med engelskspraaklige kanaler paa tv... Jeg visste at dette kom til aa bli en bra dag med en gang vi trillet ut av hotellet i morges. (Naa er klokka riktignok bare 15.00 lokal tid, saa det kan ennaa skjee daarlige ting.) Vi gikk rett paa Hafrsfjord skolekorps, som sto og spilte for sine moedre og to tilfeldige turister, og det var nok til at jeg ble ganske roert. De spilte ikke saerlig pent. Mange mener at korpsmusikk aldri er pent - men der tar de feil. Jeg syns det er trist at ikke flere unger gaar i korps, naa skal alle gaa til privatundervisning og bli sangsolister - individualismen lenge leve. Aa spille i korps handler om aa faa til noe sammen med andre, aa gjoere hverandre gode som det heter paa fotballspraaket. Selv har jeg spilt i korps, musikkskole og storband over en tiaarsperiode, og den polske privatlaereren (som forbannet seg over at den norske oppdragelsesstilen ikke innebaerer jerndisiplin) mente at jeg var rett lovende. I slutten spilte jeg Waldhorn, og droemmen var aa spille i Symfoniorkerster. Saa kom russetida, og jeg gadd ikke aa oeve eller aa gaa i tog paa 17. mai- og det var det.

Nok utenomsnakk. Fredriksen og jeg har vaert paa Pena-Palasset i dag, og det var riktig fint. Jeg lukket oeynene og droemte at vi hadde kjoept hele slottet, og at jeg red damesal paa min egen kaldblodsvallak, ifoert en lys lilla silkekjole med perler langs skjoertekanten. Vi har ikke raad til aa kjoepe noe slott ennaa, men Fredriksen har sagt seg villig til aa danse Shakira-aktig til "These hips don`t lie" ifoert heftige roede klaer og selvsagt meterlange falske oeyevipper, det skal koste 5 euro per snute aa se paa. Jeg tror det kan bli bra.

Der kom Fredriksen tilbake fra enoteket - saa naa drar vi til Lisboa.

Royal Baking Powder

Vi har naa forlatt Sneipen og hans far Portu-galten og reist videre til Sintra. Denne lille byen staar paa Unesco`s liste over verneverdige steder, og er absolutt nydelig. Oeverst ligger en borg, lenger nede: hager og parker, og selve byen med smaa restauranter og butikker. Alle butikkene selger det samme, kjoekkenhaandklaer og porselenshaner. Det eneste jeg har kjoept her er portugisisk tyggegummi (anbefales ikke) og en boks Royal Baking Powder, som jeg ogsaa trodde var portugisisk, men som viste seg aa vaere arabisk. Hamas-bakepulver. Jeg kjoepte den bare fordi boksen var litt retro. Fredriksen paastaar at aa ta med en slik boks gjennom tollen er det samme som aa be om en finger opp i toern, men jeg er skraasikker paa at det ikke kommer til aa skje. Jeg blir aldri stoppet i tollen, for jeg ser saa uskyldig ut. Og uansett om saa skulle skje saa kan de som kjenner meg godt skrive under paa at jeg er ualminnelig god til aa lyve. En visitas i tollen ville kanskje vaert ok, med tanke paa at jeg insisterer paa aa bli kalt familiens sorte faar. Dette har ikke saa mye aa gjoere med at jeg er beinhard, men henger sammen med at resten av saueflokken har falmet betraktelig de siste aara.

Parli l`italiano? No?

Jeg ser paa denne og alle andre ferier som sosialantropologiske prosjekter. Som regel gjoer jeg alt for aa gli inn blant de lokale, men med blondt haar, femten hundre fregner og blaa oeyne er det vanskelig aa overbevise noen om at man er portugisisk, eller italiensk for den saks skyld. Det er jo dette med spraaket da, de snakker fryktelig rart her nede. Ikke en gang Fredriksen kan snakke portugisisk, han kan baade italiensk, engelsk og tysk flytende skriftlig og muntlig. Jeg kan ogsaa litt italiensk. Motivert av den danske filmen "Italiensk for nybegynnere" meldte jeg meg paa et kurs paa Aftenskolen. Jeg fikk ogsaa presset min mor og hennes venninne til aa begynne sammen med meg. La meg si det slik: filmen gir paa INGEN maate et realistisk bilde av hva som foregaar paa et kveldskurs i italiensk. Her var det hoeyrlesning og hoering i lekser og alt mulig. Heldigvis har jeg et godt spraakoere, og det ble tidlig klart for meg at jeg var best av alle i gruppa. Dette er intet mindre enn en sjeldenhet, og derfor noe alle burde unne meg.

Tilbake til ferier og sosialantropologiske prosjekter. Jeg er veldig glad i mennesker, men samtidig ganske redd for mange. Det viser seg at den tjukke gutten med sigarettbrennmerke i oeyekroken har en like tjukk far (Melonen faller ikke langt fra stammen, som de sier), og de to bader stadig sammen i poolen. Det er en mor/ kone der ogsaa. Saken er at de har det saa fryktelig kjekt, og de er snille og blide mot alle. Saa snille og blide at jeg blir litt skeptisk = redd. Pappaen har i tillegg fryktelig mye kroellete haar paa skuldrene og saa gaar det en slags trekant med haar opp fra speedoen hans, bak paa ryggen. Det er ikke pent. Fredriksen kaller dette fenomenet for Bermuda-triangelet. I gaar da jeg skulle ta heisen kom jeg akkurat samtidig med far og soenn (han heter Joe), og da de smilte kjempesmilene sine og gjorde plass til meg stotret jeg bare fram "I think I`ll wait for the next one". Jeg foelte meg ganske slem inni meg, men for alt jeg vet kan det hende at de tenkte at jeg ikke ville trenge meg paa. Samtidig var jeg ganske forbanna paa Sjebnen som sendte dem bort til heisen akkurat i det jeg skulle opp. Som om ikke dette var nok: hvem tror dere kom til syne da heisdoerene aapnet seg i 4. etasje i morges, da jeg skulle ned til frokost? Nemlig.

Hva har vi ellers gjort de siste dagene? Vi har vaert i nabobyen Estoril, som har et gedigent casino og ingenting annet. VI har steikt oss i sola. Vi har lest tre boeker: Mysteriet i Santo Fico (Feelgood bok om en soevnig italiensk by), Et velsignet barn av Linn Ullmann (Paa ingen maate feelgood, men veldig bra) og Harens aar (absurd bok skrevet av en finne). I morgen drar vi videre til Sintra.

I gaar spiste vi paa en Michellin-restaurant som heter Fortalezo. Den ligger paa en klippe og er veldig fjong. Jeg bestilte gaaseleverpatè, selv om jeg syns det er det vaerste som finnes i hele verden. Og saa ble jeg veldig kvalm etterpaa. Men utsikten var ubetalelig. Den var saa vakker at jeg nesten maatte graate en skvett.

Jeg kom til aa tenke litt paa uttrykket tudelu. Kommer det av det engelske To the loo (til badet)? Og i saa fall, er det bare en annen versjon av Hadet paa badet? Og i saa fall- hadde alle dere andre forstaatt det allerede?

Purpur og gull

Ja, det er grunn til aa lure litt naar man paa ferie i utlandet ikke har bedre ting aa gjoere enn aa sitte paa internettkafè. Grunnen er enkel: det som i gaar kveld saa ut som en nydelig brunfarge er i dag purpurroedt. I dag er solen min fiende.

Jeg turte faktisk aa spise fisk i gaar, vi endte opp paa en fiskerestaurant som heter noe med Castro. Da vi satte oss ned slo det meg som litt snodig at kelneren reklamerte med fersk laks fra Norge. Betyr dette at alt skrytet av den portugisiske fisken er tull og vas? Egentlig er det oppdrettsfisk fra Norge som staar paa menyen? Dernest bestilte jeg grillet seabas og Fredriksen sjoetunge, og foer vi visste ordet av det viftet kelneren en raa sjoetunge rett opp i fjesene vaare! Alt skjedde saa kjapt at jeg ikke rakk aa sette opp et hoeflig smil, i stedet ble det et lite skrik og en grimase. Det maatte en del smisking til foer kelneren toedde opp igjen. Mens jeg satt og funderte paa hvem han lignet paa sa Fredriksen "utrolig, han er jo en kopi av Kuram Silmandar i borettslaget". Innertier! Maten var fantastisk, og vinen gled ogsaa ned. Jeg gjorde kur til Silmandar og ble beloennet med en blomst i haaret!

For aa glede mitt publikum har jeg faktisk tenkt aa skrive litt kort i dag. Hovedtema skulle vaere Fredriksen nyoppfunnete ord GIKTKOEDD, som er betegnelsen paa en sur gammel gubbe som ikke vil sitte i trekken, og som foerst ble brukt i denne setningen: "Helvede, eg vil ikkje bli ein saann giktkoedd!". Saa sa vi i kor at dette var et ord aa skrive om i bloggen. Like etterpaa angret Fredriksen og sa at vi kunne komme til aa stoete noen. "Har du ikkje hoert om nettikette?" Jeg gir en god f i baade vanlig ettikette og i nettikette, har man foerst funnet opp ordet giktkoedd saa maa man staa for det. I dag sa forresten den samme Fredriksen at det saa ut som om noen hadde stumpet sigaren sin i oeyekroken til den lille amrikanske tjukkasen som plasker rundt i bassenget hele tiden, - og saa lo han godt.

En annen ting jeg hadde lyst til aa bruke litt tid paa var fenomenet Winnertip. Det er lenge siden jeg har sett skrukkete damer mekke sine egne winnertipsigaretter, og jeg haaper virkelig ikke at dette har gaatt av moten. Selv har jeg en kvote paa 1 lucky strike til dagen naa i ferien, det gaar glimrende. Jeg vil anbefale alle som kjenner en roeyker om aa kjoepe winnertippmekkeutstyr til vedkommende ved neste jul eller bursdag.

Det var alt for i dag.

Reisebrev fra Portugal

Saa er vi altrsaa i Cascais, og jeg blogger uten de tre stolte norske bokstavene ae, oe og aa. Jeg maa innroemme at jeg godtet meg da jeg saa vaermeldingene for vestlandet like foer avreise. Graatt og kaldt! Makan til timing! Like etter sjekket jeg utsiktene for Portugal: identisk med vaeret hjemme. Herren straffer paa stedet, som Vidar pleier aa si. Etter 2 doegn kan jeg berolige dere 3 faste lesere med at vaeret her er straalende, og JA - jeg er solbrent.

Nu vel, vi la av gaarde grytidlig loerdag morgen. Fredriksen er oppdratt til aa vaere ute i god tid, selv foretrekker jeg aa vaere saa sent ute som overhodet mulig. Flaks for meg at jeg har en Fredriksen, ellers hadde det blitt sommerferie paa Storhaug. Det var fullstendig kaos paa Sola, selv om fluggelederne for en gangs skyld var paa jobb. Jeg undres paa om denne erfaringen vil medfoere at jeg samtykker neste gang Fredriksen foreslaar et avreisetidspunkt? Neppe.

Fra barndommen (som tross alt ikke er saa lenge siden, vi snakker 20 - 25 aar) husker jeg at halve gleden med aa dra paa ferie var selve reisen. Jeg utelukker ikke at dette har sammenheng med at at vi aldri dro noe annet sted enn til mormor i nord troendelag. Aa fly var luksus. Alternativet var 100 mil i bil, med en kjederoeykende mor, en far sol lo av sine egne grufulle promper og en bror som spoey ut bilruta fra Odda til Steinkjaer. I tillegg hadde jeg paa den tiden to soesken til som hver paa sitt vis var ganske irriterende. Fly var luksus.
Hekkan - en tur med westamaranen kunne vaere eksotisk nok, aa pelle tyggis opp fra askebegerne - Gilli ballai, som de sier i Eigersund.

Naa hater jeg alle former for kollektiv transport. Buss, baat, fly - alt er like ille. Derfor var jeg happy as hell da vi landet i Lisboa, og dibbet etter aa gaa paa land. Minuttene gikk, og jeg sa kjekt til Fredriksen "Naa skal du se at de ikke klarer aa aapne doerene!" LIke etter gikk lyset, samtidig som airconditionen skrudde seg av. "Meine damen und herren... det viser seg at stroemproblemer gjoer at vi ikke faar koblet sammen flyet og accessrampen" Steminingen var (bokstavlig og billedlig talt) trykket. (Her bytter jeg form fra preteritum til presens, og det er et bevisst valg) Foran meg i midtgangen staar en snauklippet amerikaner, med sin soenn paa rundt aatte og en kvinne som jeg antar er guttens mor. Han har paa seg kamosekk med etternavnet sydd godt synlig paa, et annet sted paa sekken staar det "Operation Iraqi Freedom". Ja vel, gidd aa gjoere oss alle til et maal for terror. Foer jeg har tenkt tanken ferdig snur mannen som sitter i setet ved siden av Amrisen seg mot gutten og sier "Sorry". Vaar venn, frigjoereren, broeler tilbake "Ofcourse you`re sorry! Do NOT touch my child!!!", den andre passasjeren sier forskrekket at han bare kom borti, men faar foelgende svar "I saw your hand, mister, do that again and that will be me slapping you!" Amrisen pruster og peser, og jeg brenner etter aa slenge med leppa, men toerr ikke. La det vaere sagt, soennen hans hadde hylt helt fra Frankfurt, og det var faktisk ingen som hadde smekket til ham. Syns ikke det er veldig betryggende at slike som han vaser rundt med vaapen. Det er bensin paa fordomsbaalet mitt. Doerene aapnet seg - og der var Portugal.

Naa har vi vaert her i to doegn, og vi har det nyyyyyydelig. For en gangs skyld er det jeg som har organisert, og det har jeg gjort godt, om jeg maa si det selv. Hadde det vaert noe aa rakke ned paa saa hadde jeg gjort det.

Foerste kvelden lot vi oss inspirere av at Portugal slo Iran i fotball, saa vi feiret med store mengder Sjampis. Ingen legal rus er bedre enn champagnerusen. Kanskje ingen illegal heller, men det vet jeg lite om. Jeg snoevlet porugisiskengelsknorsk til de classy bartenderne paa hotellet, og forsto av blikkvekslingen dem imellom at det var paa tide aa legge seg. Og det skulle pinadoe bare mangle, klokka var tross alt 21.40.

Dagen etter lot baade jeg og bartenderne som ingenting. Det var overskyet fra morgenen av, saa vi vandret rundt i byen. Det er svart og hvitt boelgemoenster av brostein, og smaa koselige smau overalt. Man ser rett ut i Atlanterhavet (ikke middelhavet, som Krompen sa da han var paa statsbesoek her)og det ligger en haug med fiskebaater ankret opp i fjorden som gaar ut fra sentrum. Saa langt har vi bare moett èn tannloes tigger (Fredriksen ga 1 euro) og to sellere (Fredriksen har kjoept ett par fake armanibriller, til hans forsvar vil jeg nevne at han ikke hadde solbriller fra foer). Vi har kun spist paa middelmaadige turistrestauranter til naa, men har styrt unna Mc Donalds. Jeg har syket meg opp til aa spise fisk i kveld, gjoer sjelden det i utlandet.

I gaar ettermiddag og i hele dag har jeg ligget pal ved bassenget. Det har vaert varmt, og jeg er ganske roed. Vidar har dormet under parasollen. Grunnet en stygg skade paa hoeyre peketaa har det blitt minimalt med bading. Alle som har sett aapne saar etter at de har vaert i kontakt med vann skjoenner hvorfor. Jeg har kjoept: ett par sandaler, med matchende belte, en veske (faatt av den snille kjaeresten min) og to par oeredobber. Ja og saa en god del sminke paa taxfree. Alt dette var foer jeg ringte kontofonen :(

Ferie er bare saa utrolig good! Og aa faa reise sammen med sin beste venn! Naar vi kommer hemmatt skal jeg foerst paa volleyballen, foer vi faar besoek av vaar sjoenne nevoe fra Eigersund. Vi skal paa stadion og se RBK banke Viking! (Brede Hangeland satt forresten foran oss paa flyet fra Sola til Copenhagen, haaper paa flere kjendiser.) Jeg har faatt tigget meg til en friuke i midten av august, og har ogsaa en uke fri uten planer fra 3. juli. Kanskje min anonyme venn fra foerde vil komme paa besoek da??? jeg har fremdeles ikke mobiltelefon, saa all kommunikasjon maa gaa via bloggen. (I morges fant forresten Fredriksen norkkelkortet mitt i soeppelet paa badet. Kommer aldri til aa finne den hersens mobilen.)

Tudelu saa lenge.

Dialektord vi ikke må slutte å bruke

Rållserau
Nebbnos
Vasepinne
Vaseskjid
Vasepikk
Biringt
Maroder (Silje Rs favorittuttrykk)
Slaur
Teitebolla (Bentes favorittord, egentlig uavhengig av dialekt)
BaillAnton (trøndersk, men det er jo og en dialekt)
Rasstuden
Pillefygerten
Ånnas (mitt favorittuttrykk)
Kanakas (nylig lært av Astrid)
Blolamt
Pissen
Rauhål
Rauaraddel
Byas
Feien
Fjåge

Kom gjerne med flere gode ord og uttrykk. Om 1 1/2 døgn er jeg framme i Cascais, Portugal. Det blir fantastisk. I det heletatt er det et godt reiseår - januar Østerrike, mars - Italia, juni - Portugal, september - Italia, Oktorber - Betlehem, og så begynner snowboardsesongen igjen. Hurra så heldig jeg er!!!

De eldres hus

I går gikk jeg forbi De eldres hus, nede ved Breiavatnet. Og det må jeg si: De eldre må snart få fingern ut og male huset sitt. Store malingflak henger og slenger ned fra veggene. Da jeg trasket der kom jeg til å tenke på at det ville vært ganske vittig om de eldre bare tok ut gebissene sine og skrapte litt i det de gikk forbi, som en form for dugnad, liksom. Det kommrt nok aldri til å skje. Det hadde nok vært ganske ekkelt å spise kamferdrops etterpå, med maling mellom tennene. Men hva om de tok opp broddene som de bruker under skoa på vintern fra veskene sine, og skrapte litt med dem? Jeg syns brodder er en uting, vi ungår kanskje en knukken lårhals innimellom - men vi i den yngre garde får skrekkelig vondt i hodet av skrapelydene. Kanskje de eldre kunne klatre opp på rulatorene sine når de skulle skrape litt høyere opp på veggen?

Ved siden av De eldres hus ligger Helsestasjon for rusmisbrukere. Det er nok bra at det ikke står gråhårede mennesker på rullatorer og skraper med gebisser på nabohuset, for det er jo til å bli ganske engstelig og paranoid av.
Jeg skjønner ikke hvorfor De eldre er redde for rusmisbrukerne (noe jeg bare mistenker dem for å være, for jeg har altså ikke spurt dem). Det burde være omvendt. Det er De eldre som snigler seg rundt, bevæpnet med stokker og staver, og ingen har kortere lunter enn De eldre.

Kjære De eldre, hvis dere leser dette: ingen grunn til å hisse seg opp og ringe til P`tråden i Rogalands Avis, dette er en form for humor som vi unge bruker, vi kaller den "Å være morsom på andres bekostning". Vi ler ikke av "pølsemaker, pølsemaker" og sånnt. Men Ubåtkapteinen er fremdeles morsom.

Kjærringhud og ipod

Jeg har mistet styringen over økonomien min. Ikke sånn å forstå at jeg får inkassovarsel og gjeldsbrev om hverandre. Jeg eier jo ikke så mye verdifult, hvis du ser vekk fra spisestua jeg har arva etter mormor (kjempefin - og mormor var en vannvittig stilig dame), et Monica Øsebakk-maleri som er verdt 7 500kr (jeg som er helt grønn på kunst valgte det mest verdifulle bildet da jeg ble trukket ut som nr 26 på kunstforeningen)og en imponerende mengde skjønnhetsprodukter som jeg har anskaffet meg på reiser, via nettbutkker og i lokale parfymerier. Det er et paradoks at jeg ikke ser bedre ut, med tanke på alle remediene som fyller opp baderomshyllene hos oss. I går kjøpte jeg en peeling og en kroppskrem til den nette sum av 1100 kroner. For de pengene kunne jeg for eksempel kjøpt ca 22 halvlitere på byen, mange vil hevde at dette var en vannvittig prioritering. Jeg vil derfor skynde meg å si at jeg helt uventet fikk øye på noen grusomme horisontale linjer i huden min på brystet for noen uker siden. Kjærringhud!!! Det kommer av at jeg ikke har brukt høy nok solfaktor i de gyldne 20åra. (Ikke 1920åra, men da jeg var i 20åra) Det er vel strengt tatt ikke sikkert at disse produktene virker, men Damen på hudpleien lovet dyrt og hellig. Jeg får meg ikke til å tvile på Damen, hun er så mild i målet og har helt enestående hud. Om det nå ikke skulle virke kan jeg ialle fall glede meg over at jeg ikke ser bedre ut etter ha drukket 22 øl. Nå var det egentlig ikke hudpleie jeg hadde tenkt å skrive om i dag, men jeg husker ikke helt hva jeg skulle fram til. Noe med penger. Jeg har for lite penger.

Jeg har nå forstått at det heter ipod og ikke i-pod. Kan du som lærte meg dette fortelle hvorfor jeg ikke får kopiert alle sangene over fra biblioteket på i-tunes til i-poden min? Oppdatering fullført, står det - i ren frustrasjon endret jeg formatet på alle sangene i går, uten å ha fornaring om hva som er forskjellen på disse formatene. Jeg syns egentlig i-poden er oppskrytt, selv om jeg elsker den. Batteriet har kort levetid, den får skraper lett som ingenting og så er det det der med sangene som ikke vil over.

Bruttern nekter å forholde seg til noe annet enn mc music casette, men jeg vet at han hadde digget muligheten til å ha all musikken sin ett sted dersom han bare hadde giddet å lære hvordan det funker. Du er konservativ bruttern!

Forresten - mobilen min er fortsatt borte. I dag har jeg brukt 45 minutter til å leite etter flybillettene til Lisboa, de dukket heldigvis opp.

Har du sett mobilen min?

Da jeg begynte med blogging tenkte jeg at det ville være en morsom greie dersom alle overskriftene ble formulert som spørsmål. Nå syns jeg ikke at det var en spes fiffig idè lenger, for - hvem bryr seg egentlig? Nu vel - når jeg nå avlikevel er tilbake på spørsmålsformuleringer er det right n slight fordi jeg har mistet telefonen min. Har du sett den? Sist jeg mistet telefonen min var i mars, skjønt mistet og mistet fru blom. Jeg var på diskotek i Canazei (Italia), og slang fra meg jakka i et hjørne da jeg skulle danse. Da jeg hentet jakka var mobilen borte. Sett slikt. Dagen etterpå spurte jeg en italiensk bekjent etter telefonnummeret til det lokale politiet, slik at jeg kunne melde telefonen savnet - og med sin mest overbærende mine svarte han at ting ikke funker slik i Italia. Vi mistet forresten noe ordentlig verdifult på den ferien, nemlig en kamerat. Kjenner at akkurat det er en av de få tingene som jeg ikke klarer å skrive om her.

Mobilen, en samsung, er en av to gjenstander som ikke har dukket opp igjen. Jeg tror nok at den hadde vendt tilbake dersom jeg hadde blitt i Italia litt lenger. Utenom Vidar er kanskje Italia det jeg elsker mest her i verden. Vel vel - det var en skikkelig dritt-telefon, og forsikringsselskapet viste seg fra sin beste side og hostet opp 3000 blanke som jeg kunne kjøpe ny telefon for. Jeg anskaffet meg en fantastisk Sony Erickson Musicphone, som jeg har masse mp3filer på og bilder og allslags. Jeg vet bare ikke hvor. Har ikke sett den siden i går. Den andre tingen som ikke har kommet til rette er en eplegrønn i-pod mini, sist sett på pulten min på kontoret. Jeg sørget litt over den, må innrømme det. Men kjæresten min kjøpte en enda finere i-pod til bursdagen min, så nå er jeg fornøyd. Utenom Vidar og Italia er i-poden min kanskje det jeg elsker mest i verden.

En gang mistet jeg lommeboka mi i Stavanger sentrum, 3 dager seinere ringte de til meg fra en Indisk restaurant og fortalte at en engelsk turist hadde vært innom med lommeboka - han hadde funnet den i en sølepytt på parkeringsplassen. Jeg har så jækla flaks! Jeg har heller aldri fått parkeringsbot - dette til tross for at jeg ofte står parkert utenfor psyk uten å betale, eller på 15minuttersparkeringen i timevis utenfor jobben min. Lykken er den kjekke bi. Jeg kan ikke forestille meg at det er tilfeldig at jeg har så mye flaks. Skjønt flaks og flaks - hadde jeg virkelig hatt flaks hadde jeg vel ikke mistet ting hele tida?

Dersom du finner mobilen min kan du kanskje ringe meg og si fra?

Bikinhelvetet

Jeg avsluttet gårsdagens bloggings med å skrive at jeg ikke er solbrent. Likevel sa en dame på en butikk "eg ser du har vore i solå!" i dag, HELT uoppfordret. Hva er det som feiler folk? Kan de ikke drite i å stikke nesene sine i mine saker? Litt lavere blodsukker så hadde jeg skalla henne rett ned. Jeg er ikke på mitt beste når jeg tråler butikker etter bikini i 30 varmegrader. "Ka størrelse broga du?" brøler Damen til meg gjennom lokalet, og jeg slår av en størrelse - vel vitende om at jeg får min straff i prøverommet. Selv om jeg fabler om nedskalling og knuste kneskåler har jeg ikke mot til å avslå når Damen kommer med fjørten grelle bikinier, alle med design og form som ville slått best an på Skipper Worse-kafèen.
Det skal sis at jeg endte opp med en dritlekker bikini. Dersom du syns dette er too much information kan du godt slutte å lese her. Det er så mye pes med sommern. Soling, svetting, shopping, slanking (for sent for det nå) og ikke minst hårfjerning. Jeg syns for all del ikke at det er så pent når det ser ut som om man har en langhåra hamster på innsida av bikinitrusa, men røde utslett er jo heller ikke så jævlig stas. Flere ganger har jeg hørt folk skryte av hvor fantastisk og fullkommen kroppen er - skapt i guds bilde, med maaaaaaasse masse små bestanddeler. Med fare for å høre blasfemisk og/eller sjølgod ut: jeg kunne faktisk ha gjort det så ekstremt mye bedre selv!!! Kroppshår er bare en liten detalj av det jeg ville ha fikset på. For enkelthetsskyld ville jeg for eksempel ha utstyrt hver enkelt med en liten fjernkontroll slik at en selv kunne bestemme høyde,vekt og kroppsform litt etter dagsformen. Skal jeg ut og jogge? (Akkurat som det noen gang kommer til å skje) Da velger jeg lange bein og små bryster. Hva? har de bare skoene igje i størrelse 36? No problem. Noen få utvalgte ville også ha en fjernkontrollfunksjon som gjorde at man raskt kunne endre også andres utseende. Jeg vile gjort hårbleiking umulig.

Jeg er i planleggingsfasen hva pakking til Portugal angår. Nå hørte jeg nettopp på radioen at de hersens flygelederne kanskje skal streike fra onsdag av. Hva i helsikken skal jeg da gjøre?
Kjøpe sesong 2 av "Lost" og legge meg på sofaen? Dersom en av mine to faste lesere kan foreslå noe ferielektyre blir jeg glad.
Der ser dere, jeg kan fatte meg i korthet når jeg går inn for det.

Hva var vel livet uten sol?

Livet er herlig! Har nettopp kommet hjem fra Lindøy, hvor jeg har ligget i sola hele dagen. Jeg, en kollega og dattera hennes tok båten ut i 12-tida, og da vi kom ut spilte Godal. Tror de er 15-16 år gamle, de lager all musikk selv og var overraskende bra live. Jeg mener det - skikkelig bra, altså! Da de gikk av scenen gikk Ove Rocketroll på. Det kunne han spart seg. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppa, men likevel - ikke synger han bra, ikke skriver han bra og ikke lager han gode melodier. Så hva er vitsen da? Sjøl om unger er lettlurte og ler og tøyser rundt,de har vel krav på god underholdning?

Som om ikke det å måtte høre på ham i en halv time var nok, rigget han seg til ved siden av oss etterpå, hvor han satte sin egen cd på repeat og solgte noen grusomme greier. Altså - du blåser opp en liten ballong og fester den på no sånn helikopterliknende greier og slipper. Så slippes lufta ut og setter i gang rotorbladene - dingsen flyr høyt opp i lufta mens den hyler, og så ramler den ned igjen. Skikkelig, skikkelig bra leketøy å selge til unger på ei slette der hundrevis av mennesker sitter tettitett. Jeg måtte fiske en slik opp av bikinitoppen min tre ganger i dag, og det var den samme gutten som hadde fyrt den opp alle tre gangene. Jeg tror det var tilsiktet, og den siste gangen kom jeg til å knekke ett av rotorbladene. (Kjære unggutter: dersom du med vilje skyter ballonghelikopteret ditt inn i bysten på en gretten dame 3 ganger er du et dårlig menneske og kommer aldri til å få deg kjæreste!)

Tore Renberg og co i Stavanger Energi spilte også et sett, ganske middelmådig syns jeg. Klarer ikke å la meg engasjere av musikken deres. For øvrig syns jeg ikke Renberg skriver så himla bra heller - har bare lest den første boka, og syns den suger. Slapp av - jeg vet at alle andre syns det er en bra bok, så da er det sikkert det.

BigBang var headlinere, og det svingte absolutt av dem. Måtte gå midt i settet fordi dattera til kollegaen min skulle i bingen. På båten tilbake tenkte jeg på at det var et usedvanlig proft gjennomført arrangement. Mat, sanitærforhold, rydding, transport - alt fungerte perfekt! Og så tenkte jeg at jeg ville ringe inn til På Tråden i Rogaland Avis og skryte av arrangørene. Jeg tenker ganske ofte at jeg vil ringe inn dit, men jeg gjør det aldri. Helt motsatt av dem som ringer inn hele tiden, men aldri tenker seg om.

Etterpå tenkte jeg at Stavanger har ganske så mye å by på; Lindøyfestivalen, Gladmat (som jeg egentlig er dritlei av), Sandvolleyballen, Pulpit rock festival, Statoilkonsertet... Og likevel flytter jeg til Okka by om ett års tid. Sånn er det; når den snille, rare, tøffe kjæresten min vil til Eigersund så pakker jeg sminkepungen min og blir med.

Det aller mest perfekte med denne dagen er kanskje at jeg ikke er solbrent.
Og at jeg våknet opp i morges og tenkte at hagefesten jeg var på i natt var super.
Livet er deilig, og om en uke reiser vi til Portugal. Fjo! (Dersom noen fra Sandnes leser dette vil jeg gjerne ha en tilbakemelding på om Fjo er et begrep i Sandnes, og hva det i så fall betyr).

Kan det være ms?

Dette kunne vært en bra dag. For en gangs skyld spilte Rosenborg en sykt god omgang i går, og det er helt tragisk at kampen endte uavgjort. Jeg tror fullt og fast at Rosenborg kommer til å vinne serien i år (og alle kommende år) selv om vi ligger 10 poeng bak Brrrann. Rosenborg er et høstlag. Brann kan spille rævva til høsten. Likevel: et fotball-lag som ikke vinner kamper... det er jo ikke som det bør være. Det er så fordømt urettferdig - Viking spiller en drepende kjedelig kamp - får ett poeng. Rosenborg spiller seerverdig fotball - får ett poeng. Jeg skal finne opp et nytt poeng-system som belønner god fotball. Jeg lengter tilbake til tidlig 90-tall, da Gøran Sørloth regjerte på Lerkendal. Med seg hadde han Mini, Kåre Bruttern Ingebritsen, Leo, Trond Rambo Henriksen, Stig Inge Bjørnebye, Ola Bye Rise, Rune Tangen, Toto Dahlum, Skammelsrud, Karl Petter Løken. Nå kommenterer Sørloth trav på TV2, hockeysveisen har han klippet av seg, det er ingenting igjen. Bare Roar Strand. Det kunne vært en bra dag, men det er det ikke.

Jeg skalv litt i byxorna da jeg så 060606 lyse mot meg fra kalenderen i morges. Jeg ler meg skakk av sataniser og andre med nisje-identitet, men likevel. Det ville vært forjæklig om verden skulle gå under i dag, jeg har tross alt ikke rukket å sette nok preg på verden enda. Da jeg lusket opp trappene mot 2. etasje der jeg har kontor, presterte jeg å snuble slik at jeg landet med hele kroppsvekta oppå venstre hånd. Flotte greier. Forstuet både lillefingern og ringfingern. Langfingern forstuet jeg sist uke da jeg kleiset hånda i veggen i ren glede over å møte igjen en tidligere kollega. Denne mangelen på kroppskontroll kombinert med svært dårlig hukommelse gjør at jeg uroer meg litt, kan det være symptomer på en begynnende sykdom? Det verste med å mangle kroppsbeherskelse er den totale ydmykelsen av å ligge langflat på fortau og gulv rett som det er, jamrende og med publikum av varierende størrelse. Den pinligste episoden jeg kommer på i farten er da jeg ramlet av en buss på Lademoen i Trondheim, jeg tok et godt langt steg rett ut i ingenting og lå plutselig i søla. Da jeg skulle over veien etterpå hadde både jeg og bussen rødt lys samtidig, slik at alle trønderne kunne presse de rødmussede bartebefengte fjesene sine mot bussruta og studere meg i et par minutters tid. "hahaha ja ho va no bra arti ja" sa de sikkert og slo seg på knærne, før de nynnet litt på "Heile live for dæ, heile live for dæ, forbainne aill tåran å såran, når du snur dæ å ser på mæ..." (Terje Tysland). En annen gang kom jeg gående ned torgtrappene med en polpose i hver hånd da jeg tro over, dette var da polposene var burgunderrøde - sist gang platå var in. Uansett - jeg presterte å ramle på en slik måte at jeg ble liggende på ryggen med armene rett opp - slik at ikke en dråpe gikk tapt.
Fanken og - der var jeg rett over i anekdotene.
Etter dette ble bare arbeidsdagen verre og verre, noe jeg desverre ikke kan gi dere innblikk i grunnet taushetsplikt og etiske retningslinjer.

Da jeg gikk på jobb i morges bestemte jeg meg for at jeg i det minste skulle være sommerslig kledd dersom verden gikk under. Nå er klokka 21.40, og ikke en dritt har skjedd, så jeg angrer at jeg har frosset meg gjennom sosialt samvær på Hansenhjørnet i ettermiddag.

Hvor langt skal et slikt bloggnotat være? Jeg er fristet til å komme med en utredning om hvor dårlig syn jeg har (siden vi er inne på fysiske skavanker). Jeg tjente en del på det da jeg var liten, jeg fikk lov til alt jeg ville fordi det var så synd på meg som så så lite. Skulle fanken meg bare mangle og, etter årevis med lapp over øyet og guttebriller med buksestrikk i stengene for at de ikke skulle ramle av nesa. Takk Gud for kontaktlinser. Da jeg var liten, før jeg fikk briller, satt jeg på mors fang 24/7 med tommelen i munnen, jeg var skikkelig sjeløyd. Farmor trodde faktisk at jeg var mongoloid. Hun nekter på dette nå, men jeg har det fra flere hold.

Er jeg en tyv?

Jeg har sikkert stjålet ganske mange ting i løpet av livet mitt, først og fremst fra forskjellige familiemedlemmer. Jeg er velsignet med en dysfunksjonell hukommelse, hvilket medfører at jeg ikke har særlig dårlig samvittighet. De to tingene jeg husker å ha stjålet er, som jeg alt har vært inne på, min brors dagbok (og den episoden syns jeg at skal betraktes som et lån, da jeg virkelig ikke hadde noen intensjon om å beholde den - og dagboken tross alt ble funnet igjen av sin rettmessige eier. Forresten - hva gjorde han under senga mi?) OG et brunt lærbelte som min far kjøpte i Spania i 1979. Jeg vil ikke si at far er spesielt motebevisst, jeg ble derfor svært overrasket da jeg tilfeldigvis la merke til at han eide et såpass kult belte. Da jeg nevnte dette for mor foreslo hun at jeg bare skulle ta det, ettersom far i følge henne er alt for gammel til å gå i et slikt hipt retrobelte. Far er heller ikke så fryktelig ryddig, og mor tippet at han ikke ville legge merke til at beltet var borte. Glad og fornøyd la jeg avgårde fra barndomshjemmet og til metropolen, med nytt lærbelte. Jeg gikk med lærbeltet hver eneste dag, på jobb, på byen, - over alt! SÅ glad ble jeg i beltet mitt at jeg glemte å ta det av meg neste gang jeg skulle hjem til foreldrene mine. Far satte kaffe og oppnedkake i vrangstrupen da han fikk øye på det, og jeg har i etterkant lurt på om det var det fysiologiske traumet eller det psykologiske traumet som gjorde at han ble rødflammete opp etter halsen. Dette spiller for så vidt ingen rolle. "E det du så har stole beltet mitt!? Vett du ka? Det går bare ikkje an, du kan då ikkje stjela andre sine belter? Ta det av me ein einaste gong!" Jeg skjønte at det var smart å legge en strategi for hvordan jeg skulle takle dette, og at det måtte skje kjapt. Skulle jeg gå for snill pike, eller pike med dritkult belte? Dette var ikke mye å lure på. "Ja, eg har stjelt det" svarte jeg, "Og klart det går an å stjela andre sine belter, det e jo nettopp det eg har gjort!". Far blir sjelden helt stille, men da jeg snudde meg og gikk var det tysst som i graven.

Jeg er ennå i besittelse av beltet, men hver gang jeg er hjemme passer ett av søsknene mine på ta opp temaet. Så blir det bråk igjen. Men er det en ting min utdannelse og jobberfaring har lært meg så er det at alle foreldre er glade i barna sine, uansett hvilke ugjerninger de begår.

Det jeg lurer på nå er om jeg er en tyv, eller om jeg er en vanlig jente som har stjålet noe. Da Diego Maradona begynte å ruse seg ganske så heftig ble han sett på som en fotballspiller med et rusproblem. Hvis du gir en fotball til en narkoman - kan han da bli noe annet enn en rusmisbruker med en ball? Kan han bli en fotballspiller som ruser seg? Og når en rockestjerne skyter heroin er han fortsatt musiker, mens en heroinist med gitar fremdeles først og fremst ses på som narkoman. Dersom en politimann kjører i fylla - er han da en politimann som har gjort noe kriminelt eller er han en fyllekjører som også er politimann? Jeg har tenkt ganske mye på slike ting fordi jeg har møtt en del ungdommer som har hatt forskjellige diagnoser, og det har vært sentralt for meg å si til dem at "Du er ikke en ADHD-gutt som tilfeldingvis er 14 år, du er en 14åring som tilfeldigvis har ADHD", eller "Du er ikke en asberger. Du er ei jente på 15 år som HAR asberger".
I den grad jeg har noe viktig å si til verden var det kanskje akkurat dette.

Apropos Asberger Syndrom. I går leste jeg Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon. Boka handler om hvordan en 15åring med en mild form for autisme (sansynligvis asberger syndrom) forholder seg til verden. "Jeg heter Christopher John Francis Boone. Jeg kan navnet på alle landene og alle hovedstedene i hele verden og alle primtall helt til 7507" Slik begynner den. Ei jente jeg kjenner som har asberger snakket om boka en gang for lenge siden, og det kom jeg på da jeg fikk den til 30årsdagen av en kompis. Fascinerende lesning for alle som kjenner noen med mild autisme. "Du kan då ikkje stjela andre sine belter?" / "Klart det går an å stjela andre sine belter, eg har jo nettopp gjort det" ville være et typisk asberger-svar. Kanskje jeg er en vanlig jente som har stjålet noe, OG som har ørlittebitte asberger?

Forresten - jeg kom nettopp på at jeg har stjålet en ting til. Da jeg gikk på videregåene (1994) stjal jeg en autentisk Lee-bukse fra 70-tallet med sinnsyk sleng i bena, som min omtalte bror hadde fått av far. (Eller stjålet av far, det vet jeg ikke helt sikkert) Jeg gikk bare med den buksa en gang - det var under valgvaken etter EU-avstemingen, på Garasjen i Stavanger. Jeg hadde også på meg en Doors-Tskjorte som jeg hadde lånt av bruttern. På vei hjem til leiligheten min i Hillevåg (leiligheten som bror min nå har overtatt) ble jeg dårlig, og da vi kom hjem måtte venninna mi hale av meg buksa. Det viste seg at gylfen var sprengt sønder og sammen, sansynligvis fordi jeg var en god del breiere over rævva enn bruttern. For at han ikke skulle oppdage at jeg hadde lånt buksa kastet jeg den. Unnskyld. Dette kan tyde på at jeg er en tyv på 30 år med littebittegrann autisme.

Hvorfor feirer vi pinse?

Ja - hvorfor feirer vi pinse? Leste i avisa at en foreleser hadde spurt et kull religionsstudenter om dette, og at ingen visste svaret. Slike avisartikler gjør at jeg kjenner meg rikig smart - "peanuts!" tenkte jeg - "Den hellige ånd kom til apostlene og de fikk flammer over hodene og begynte å tale i tunger". Litt av en show-off egentlig, hva i all verden skulle være poenget med å slå over på andre språk så lenge de faktisk kjente hverandre fra før og aldri hadde hatt noe problem med å snakke sammen så langt? Denne problemstillingen ble aldri tatt opp på søndagsskolen, der jeg innbiller meg at lærdommen om pinsen ble skjenket meg.
Vel nå er det altså pinse, og jeg kjenner ikke noe særlig behov for å feire. Jeg har ligget på sofaen siden i går ettermiddag og lest Flytande Bjørn av Frode Grytten. Han skriver rett godt syns jeg, og på nynorsk!

Tilbake til søndagsskolen - jeg ser for meg at ildsjelene som møtte opp annen hver søndag klokka 10.30 på bedehuset for å gi oss fisk i garnet, stjerner på himmelen, hvite plastposer med blå skrift på, lilla Brød-til-verden-bøsser og et religiøst fundament i livet ville blitt relativt skuffet dersom de hadde visst at det alle snakker om i voksen alder nettopp er kortene med fisk- og stjerne- og eppleklistremerker. Ikke bibelhistoriene. Visst husker vi en sang og to: Når fristeren kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn... da svarer jeg nei det kan du iiiiiikkkkkke, dra bort fra mitt hjerte og sinn. og Nå kommer sporvognen som går til himmelen, med Gud som sjåfør og Jesus konduktør, det går så lett - lett- lett- når man er frelst - frelst -frelst, ære være han som kjøøøøører, Tuuuuut.
Hvordan kan egentlig dette ha seg, vi ble da tatt tak i i svært ung alder? Kan vi ha vært 3- 4 år? Selv forsto jeg faktisk ikke at dette var et frivillig tilbud, etter som det het noe med skole. Foreldrene mine var kjempeivrige etter å få meg avgårde, til tross for at det aldri var bordbønn hjemme hos oss. Nå i ettertid ser jeg selvsagt verdien av å få ungene ut av huset på søndagsmorgnene. Nå kan småbarnsforeldre bolle seg til alle døgnets tider, ettersom ungene er på SFO til langt på kveld.