onsdag, januar 31, 2007

Europa


Etter 550 tilbakelagte mil er jeg tilbake i gamlelandet. Jeg har faktisk vært hjemme i en uke, og denne tiden har jeg trengt til å komme ovenpå igjen etter det overveldende møtet med større sivilasjoner enn vår egen.

Som den observante leser du er har du alt fått med deg at vi ikke kom oss avgårde på første forsøk. Vår spenstige Xantia ville det anderledes. Etter et lite opphold på Nauto 2000 la vi avgårde på nytt. Noen av dere vet at jeg stort sett legger min stolthet i å parkere ulovlig og at jeg ALDRI har fått en bot i hele mitt liv, men min karma dekker tydeligvis ikke andre i kjøretøyet. Vel vitende om at ferien alt hadde kostet oss 5 000 kroner mer enn vi hadde kalkulert med messet min kjære mister F på et mantra om ikke å riskere fartsbot inn mot Tristvarnsann, og likevel presterte vi å få en på 4200 i tunellen inn mot byen. Hei hvor det går!

Jeg har (utover å skjønne at man bør planlegge bilferie med en økonomisk buffer) lært følgende av vår lille pilgrimsreise:

1 Hvis noe virker for godt til å være sant så er det nok det. Like før vi tok av sted kom vi over et latterlig billig hotell i Davos, Sveits - Da jeg kom inn på hotellrommet tenkte jeg at ørepluggene på nattbordet enten kunne bety helt outstanding service eller dårlig lydisolering. Andre ville kanskje tatt hintet i det de fikk se kirkeklokker på 7 meters hold fra balkongen. Selv skjønte jeg sammenhengen klokka 23.00. Ja - vi snakker klokkespill hver halve time, både små klonk og hele salmer, døgnet igjennom.

2. Regnvær blir ikke nødvendigvis snø i høyden.
Ikke hvis det er 18C - da blir det værende regn. Selv om du er i en slalombakke. Menneskeskapte klimaendringer er ikke propaganda. På min 550 mil lange bilreise gjennom Europa gikk det forresten opp for meg at jeg har samme forhold til naturvern som til kristendom. Jeg tror på det når det passer meg, men overlater til andre å gjøre noe med det.

3. 7 dager på gourmethotell er 5 dager for mye. Særlig når kokken lager små overraskelser som bringes deg uten at noen har spurt om du vil ha. Som for eksempel ølcappucino med skum (som smaker en blanding av varmt øl og melk. ikke godt.), pudding laget av geitemelk, gorgonzolaiskrem og mandarin med lakseegg. For å nevne noe) 7 dager på gourmethotell er spesielt for mye når det er gratis spaavdeling på samme hotell. Etter å ha trøkket i deg syv retter er det andre ting som frister mer enn å trekke på deg en liten bikini og svinse rundt andre mennesker. Minn meg forresten på at jeg skal blogge om den ganger Mister F og jeg var i nudistspa.

4. Et nødnummer er ikke en garanti for at noen vil ta telefonen når du er i nød. Som da vi på hjemveien hadde parkert i et anlegg siste kvelden og torden og lyn hadde kortslutta hele skiten så ingen dører kunne åpnes. Vi ringte nødnummeret som sto på en plakat - men var det noen der? Det hele passet dårlig, tatt i betraktning at vi skulle nå en danskebåt, og jo allerede hadde betalt for en overfart som vi aldri rakk fra Okka by. Da min kjære mister F begynt å stable søplecontainere og pappesker for å klatre over en 3,5 meter høy kant var det imidlertid en mann som studerte ham nøye i 15 minutter, før han kom bort og fortalte at han var vaktmester og hadde nøkkel til anlegget i lommen.

5. Norske bensinstasjoner har noe å lære av renholde på doene på tyske bensinstasjoner.

Ut over dette - jo da, vi har vært litt i snøen, besøkt vinbønder og hentet vin til bryllupet. Shoppet i Brescia. Susset og klemt, og sagt avskyelig romantiske ting til hverandre over stearinlys i italienske restauranter. Men det er deilig å være hjemme igjen, om enn 3 kilo tyngre og med tom pengpung. Deilig.

fredag, januar 05, 2007

Reisebrev


Ja vel. Det er meg igjen. Akkurat nå skulle jeg sett verden fra Autobahn, klaget over en natt med sjøsyke, hørt på lydbok, spist på lugubre veikroer, snakket med Fredriksen om snøforhold og værmeldinger. Men så har det seg slik at vår stolte Citröen xantia ikke ville frakte oss lenger enn til Svikeså før varsellampene begynte å lyse. SÅ var det bare å snu da. Og her sitter jeg. På Svorhaug. Med tomt kjøleskap. Med tomme klesskap. Og tom pung. Bil og kofferter og det hele er på verksted. JAjajajajaja - men det kunne alltids vært værre. Å ja da. Man skal være glad man har helse og kan jobbe. (Selv om man stusser på at man på nytt ser ut som om man har downs syndrom og tenker at det er rart at det skulle blusse opp igjen bare fordi man glemte å ta den siste tabletten på pencillinkuren. Og så ser man oppi eska og der ligger det jammen meg ikke bare en tablett - men 6! 1/3 av hele kuren. Sett slikt! Så ringer man legevakten og sier man skal på ferie og om man kan få komme og få en ny resept. Men nei da, det går ikke an. Hold deg hjemme og gå til legen i morgen sier sykepleierdamen. Så velger man å trosse angsten å dra av sted like vel, og så ender man pinadø opp hjemme samme kveld. Og når man ringer legen sin dagen etter får man bare beskjed om at det ikke er ledige timer, og at man får holde seg hjemme dersom man er så redd for at man har downs eller svulst på hjernen. Nei da så sånn er det. Og jobb? Ja visst har man jobb. Man er ansatt i kommunen og har jobb til evig tid. Man skal faktisk jobbe i 30 år til før man kan pensjoneres. Om da ikke pensjonsalderen stiger. Så sånn er det med den saken. Jævla heldig er man.)

torsdag, januar 04, 2007

adios amici


Da er jeg på vei mot snøkledde alper. Har fått tilbake downsen på venstre side. Kanskje den er kronisk.