Den anale fasen

Kjære Dr Phil

Selv om jeg har tatt mine vekttall innen utviklingspsykologi har jeg bare vage minner om hva som skal være typisk for de ulike fasene. Mye tyder imidlertid på at jeg har opplevd noe særdeles traumatisk da jeg var i den anale fasen. Jeg sliter nemlig med å gå på offentlige toaletter, og hater å snakke om bimmelibamm. Nå har det seg slik at jeg for noen år tilbake steg i gradene på jobben, og derfor ble utstyrt med eget kontor. Dette innebærer en voldsom eksponering for andres toalettvaner, i og med at det nå kun er en lettvegg mellom meg og personaltoalettet. Jeg har imidlertid erfart at eksponeringsterapi ikke virker særlig effektivt på meg. Den eneste medisinen som virker er alkohol, for når jeg er full forsvinner fobien min - da deler jeg mer enn villig historier som den om da jeg ble akutt magesyk i en skibakke i Åre, og etter å ha skrelt av meg lag for lag av ull og bobler og gjort mitt fornødne oppdaget at
a) her finnes inget toalettpapir
b) toalettet har gått i stykker og det er umulig å trekke i snoren etter seg
og c) vaskedamen står utenfor og maser om at du skal kjappe deg så hun kan få gjort rent og rekke 15-bussen hjem.

Effekten er imidlertid ikke varig, når jeg blir klar i toppen igjen får jeg fylleangst. Som du skjønner har jeg også veldig vondt for å forstå hva som driver mannlige studenter på Universitetet i Stavanger til å lage hull i veggen for å titte på når medstudinene skal på do.
Jeg har endt opp med å tro at det er de andre som er unormale, både kikkerne og snakkerne. De som bruker utrykket "Det va retta reuå så feis", eller som uten problemer gjør bimmelibamm mens kjæresten er til stede på badet UTEN å skamme seg. Kjære dr. Phil - du som besitter en uendelig visdom og kompetanse på psykisk helse - hvem er galest - de eller meg?

Grådighet

Jeg er normalt ikke av dem som kjefter på TVen. Jeg stryker den medhårs, vel vitende om at han er en trofast venn. Men i det siste har to reklamer for forsikring gjort meg rasende. Det gjelder Storebrands nye ordning Barnas Superforsikring. Noen hundrelapper i måneden garanterer at barnet ditt skal komme til spesialist raskt dersom det blir rammet av alvorlig sykdom. Er jeg godtroende når jeg forventer at velferdsstaten skal garantere for dette selv uten ekstraforsikringer? Er det bare jeg som syns slike forsikringer er å tjene penger på foreldres engstelse? Og om det virkelig var sånn at unger i dette landet må vente for å komme til spesialist - ønsker vi da at de med mest ressurser skal kunne kjøpe seg forbi køen?

Den andre forsikringsordningen jeg fnyser av er kreftforsikringen, som garanterer deg 200 000 kr utbetalt i det du får stilt diagnosen. Jeg ser for meg at dette har mange likhetstrekk med Lotto - mange føler at de har muligheten til å "vinne", få får utbetaling og det store utbyttet går til de komersielle kreftene. Og mens jeg er i gang - helvetes CitiBank og andre aktører som garanterer alle over 18 år 200 000 kroner i lån uten sikkerhet til betingelser som de fleste av oss skjønner at vi skal holde oss unna. Og vi som forstår såpass er kanskje av dem som kunne klare å betjene oss utav et slikt lån, dersom vi først beit på.

Tjene penger på andres engstelse, naivitet eller manglende impulskontroll - det er siste sort. Drive agressiv markedsføring for dritten - enda verre.

Nytt og nyttig

Ulempen ved å ha et Reklame? Nei takk!-klistermerke på postkassa si er at man risikerer å gå glipp av enestående tilbud som det under - I brosjyren Nytt og Nyttig - mellom nesehårstrimmere og nuppefjernere er Marie-buksen promotert. Løp og kjøp!

Hyttetur

Da jeg sto og snakket med en fjortis tidligere i dag kom vi inn på temaet hytteturer. Jeg omtalte fenomenet som om det skulle være en selvfølgelig erfaring for alle nordmenn, men fjortisen rulla med øya og spurte - hva er vitsen med hytter egentlig?

Og for en gangs skyld ble jeg svar skyldig. Selv er jeg oppvokt på et ørlite, iskaldt sted, praktsik talt uten naboer. Og hva gjorde foreldra mine når det var tid for adspredelse? Helt korrekt - de trødde unger og bikkje i bilen og kjørte 3 timer på dårlige veier for å komme til et enda mindre og kaldere sted. Mor røyka i bilen og far kløyp oss i leggen dersom vi bråka for mye. Postens Sommer-kasset rulla og gikk på stereoanlegget. I hytta var det ikke noe stereoanlegg - eller strøm, for den saks skyld. (Hvorfor kunne ikke vi drikke lunka melk til frokost? Var vi klar over at vi var heldige som i det heletatt hadde melk?) Det var bare å hakke tenner den tida det tok før fattern fikk fyrt opp, kjenne at det knaka i huden på kinna og at nesa var isende kald, og prøve å glemme at tårene spratt fordi hytta var full av røyk. Ellers var det ganske likt som hjemme - alle sammen satt inne og stura på lørdagskvelden, bare at vi ikke hadde fjernsyn med halvsju og fakta på lørdag. Vi hadde yatzy og potetgull, som vi sloss om. Og utedo, som lukta streik i renovasjonsverket med lykkelige feite fluer omkring på varme sommerdager, og som ga neglesprett i rævva på vinternetter. Do-papiret ble ruglete av fuktigheten, men det var det ingen som kunne se - for lys på utedoen var luksus og forbeholdt pyser. Søsken som ikke tålte oppsynet på hverandre måtte dele seng, og muselort på lemmen var en høyst hverdagslig affære. Etter to netter var det om å gjøre å komme unna med minst mulig innsats når det skulle vaskes ut. Kunne du slippe å pakke den helvetes soveposen selv lå det bra an. 3 timer retur på dårlige veier. Masing om is eller pølse i brød på ferjeleier med stusslige navn som Pyttlandsvik - og skammen om man møtte kjente etter å ha sminket seg i dunkelt stearinlys og med fett hår.

Alt dette som jeg hatet ville jeg fortelle fjortisen om - og jeg hadde lyst til å overbevise ham om at det var fint og godt. Men det klarte jeg altså ikke. Om femten år skal fjortisen blogge om hva familien hans gjorde i helgene i oppveksten. Om å få 1500 spenn og bli kjørt til nærmeste kjøpesenter, kanskje? Heldige fjortiser.