Sommertanker

Alt går så sakte om sommeren. Hodet mitt også. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle kjøre tv-stasjonenes versjon av sommerunderholdning - reprise - hele sommeren. For eksempel kunne jeg tatt fra teksten fra 2006 der Kostas med stolthet fortalte at han hadde dyr i håret. Men jeg vet ikke, jeg. Repriseblogg? Kjedelig.
Herr Frekkesen - som kom hjem med røde roser og gavekort på hudpleie og massasje i går - foreslo at jeg skulle blogge om Bulla Brekar, men det er for opplagt. Vi er dessuten litt uenige om hvordan det stiller seg med Brekar. Jeg mener at de slemme journalistene har lurt ham. Snille Brekar driver ikke med Jihad og denslags nonsens. Så ser jeg på vg nett at noen har skutt på Tour de France- syklistene med luftgevær, og tenker at det er på tide at de hekkans trøkamelrytterne får seg noen kuler i rævva. Tidligere i dag har jeg tenkt på at det er rart at de kriminelle, som må stjæle for å finansiere dopet sitt, tar seg råd til å kjøpe så mange og store tatoveringer.Det er fint med sommer. Ha tid til å gå litt mer i dybden.

10 år

For nøyaktig 10 år siden var det lørdag morgen. Jeg våknet opp hos min venninne Maiken på Borstad, der jeg hadde sommerlosji. Helt uvitende om at jeg samme kveld skulle møte en spretten fyr på 29 år, iført grå bukse og svart t-skjorte i et slags cordlignende rib-stoff. En egersunder med blåsvart hår, som høflig fulgte meg til toget da kvelden var omme. Og som dagen etter kom kjørende i en snerten Alfa Romeo spider, og fortalte at han kvelden i forveien hadde gått hjem og spilt på synthen sin mens han tenkte på meg. Den gang var mye anderledes, sportsbilen er byttet ut med et vrak av en Citrôen, håret er ikke lenger blåsvart og synthen har på merkverdig vis formert seg. Selv har jeg vel lagt på meg en 10-12 kilo, men til gjengjeld har jeg sluttet å røyke og blitt litt mindre frekk.

I ti år har jeg kysset på denne mannen, som fortsatt er spretten og morsom og høflig. Og tenk at vi har bygget vårt helt eget hus og fått vår helt egen datter. 16. juli 1999 forandret alt. Og det er jeg glad for.

Fuenytt

Jeg advarer mot sterke bilder og fyord i teksten.

Her om dagen kunne min mor informere om at Bergljot med tydelig stolthet har fortalt farmor på 86 at hun har tovet fuevarmere til bruk i bilsetet, eller hvilken som helst annen stol. Utsagnet skyldes ikke at Bergljot har fuesig, men at hun ikke har vært i stand til å lokalisere fua helt nøyaktig. Av en eller annen grunn har Bergljot trodd at fua er det samme som hekken. Farmor fniste visstnok vel og lenge over brukskunstpassiaren. Jeg tillater meg å anbefale Bergljot å være ungå for stort håndarbeidsfokus i samtale med andre, dette gjelder kategoriene toving, hekling så vel som makrame. Fuefokus fungerer imidlertid i samtale med alle aldersgrupper – fra 2-3årsalderen til 90årsalderen Nå var ikke målet mitt å henge ut Bergljots håndarbeidsinteresse, eller alder, eller manglende kunnskap om anatomi. Ikke BARE det i alle fall. Det Jeg EGENTLIG skulle blogge om var et nyhetsinslag på EnErKå Rockaland i dag tidlig. Braziliansk voks er kjempemoderne i Skavanker, kvinner står i kø for å få røsket av kjønnshåra. Daglig leder for en hudpleieklinikk fortalte at man føler seg veldig lekker og ren nedentil uten hår. Det nærmeste jeg har vært en slik opplevelse er å få fotpleie i naborommet til en jente som fikk vokset seg både her og der. Det hørtes ikke spesielt behagelig ut. ”Eg orkekje merr, eg orkekje merr” ropte jenta, mens torturisten sa at jo da det orket hun. På et tidspunkt ba offeret torturisten være forsiktig rundt skrukken, noe som undret meg da jeg trodde det bare var menn som har skrukk. Folk må selvsagt vokse seg hvor de vil for meg. Jeg tviler imidlertid på at det er noe særlig pent. Kanskje pelsen til og med har en funksjon? Ut over å minne oss om at vi er ferdig med puberteten, mener jeg.

Det kan ikke skje mye viktig i distriktet når intimvoksing er verdt et innslag.

De 4 første komentarene kom før den uthevede teksten ble føyet til. Jeg har blitt bedt om å dementere denne blogposten da den inneholder faktiske feil. Selv om sannhetsgehalten ikke nødvendigvis trenger å være 100% ser jeg jo at det er greit å rette opp feilene. I følge B som har mye bedre hukommelse enn meg, og som var til stede da håndarbeidet ble omtalt var det betegnelsen kusevarmer som ble brukt. Vi er begge enige om hvor denne er plassert.

• Farmor lo av begrepet og anretningen kusevarmer, ikke av feilbruk av ordet. Tenk at hun kunne ordet fra før. Det hadde jeg ikke trodd.
• Refleksjonene rundt kuse og håndarbeid som samtaleemner står ved lag
• Jeg tok feil. og Bergljot hadde rett Fua er bak.
• Jeg skal aldri ALDRI mer blogge om fy-ord.

Mer fra høyborgen

Hvor ble det av han som alltid var litt vel nærgående da dere spilte vannpolo i 9. klasse? Eller han som sørget for en ekstra luftepause under matte-eksamen fordi han kom borti brannalarmen med albuen da han gikk forbi? Eller han som fylte melk i de hule stolbena i klasserommet, så de prektige 12årgamle klassevenninnene rynka på nesene sine, og konstaterte at det var BAAAARNSLIG?
Vel, i en periode rota de rundt, stjal mopeder. Røyka litt hasj pulte på seg unger de aldri har møtt. Så traff de snille og morsomme sosialarbeider frekkesen og streita seg opp til et liv uten illegal rus eller annen kriminell aktivitet.

Og så ble de rørleggere, malere, elektrikere, snekkere og kjøkkenmontører. Og siden de skulka den timen som handla om centimeter og desimeter klarer de ikke å borre hull der de skal. Og siden thcen fra hasjen har limt seg fast i fettvevet i hjernene deres klarer de ikke å lage beine vegger. Og fremmedord som "service" gir ingen mening for dem. Det er min skyld. Hadde jeg bare ikke vært så jævla opptatt av å gjøre en god jobb. Hjelpe. Tro på at alle kan få det til, så hadde de sittet i fengsel nå, og alt hadde vært bra. Faen ta altså.

Mitt liv i høyborgen del iii

Dagens innlegg skulle handle om noe annet, men jeg må bare knotte ned en ny teori før den er glemt. Som nevnt er det usannsynlig varmt i huset vårt, og varmest er det på nattestid på Filipjatens rom. Kan dette komme av at hun slipper ut til dels store mengder metangass når hun sover, slik at ozonlaget like over er så godt som etset bort? Jeg HAR konstatert utslipp ved bleieskift, så om noen kjenner nummeret til Bellonas alarmsentral ber jeg dere kontakte meg snarest.

Mitt liv i høyborgen, del II

Det er en grunn til at jeg foretrekker gamle biler. Og det er IKKE angsten i magen når en ny lyd fra motoren melder seg. Eller irritasjonen over at stoplyset og de andre lysene i dashbordet blinker som et jækla italodisco, for den saks skyld. Det er av den opplagte grunnen. Frekkesen liker nedsarva biler, så ingen legger merke til - eller enda verre: blir sinte, om hun erverver en ny ripe i lakken. Denne preferansen kan overføres til bopæl. Om ikke en rønne er tingen, vil jeg anslå at hus bygd på 60-70-tallet, opp-pusset på slutten av 90-tallet ville vært noe for meg. Uten furu og okergule og bonderøde vegger, kun avdelt av et dekorativt tapetbånd, selvfølgelig. Jeg har sagt til venner og kjente - hvordan skal det gå når jeg - JEG - skal eie noe så fint og nytt og dyrt??? Jeg kommer til å ødelegge det med en eneste gang! Og folk har smilt skjevt og forsikret meg om at jeg tar feil. Lurt på hhvor denne dårlige selvtilliten kommer fra. (Og selv om jeg ikke har svart direkte på det siste kan jeg love at det finns i bøtter av spann å ta av. Dårlig selvtilit, altså.) Så har jeg vel egentlig slått meg til ro med at det kommer til å gå fint. Etter fire overnattinger i høyborgen - som ikke må forveksles med et drivhus, (selv om det har jordbærplast foran vinduene og tempen på soverommene ligger på en 40-50 C døgnet rundt, ) Kom jeg ned på kjøkkenet en morgen for å oppdage at det var noe rart med gulvet. Det var lett å få øye på, ettersom kjøkkenet er nesten 40c og kun var innredet med en babystol og to hvite kurvstoler fra svigers. (Vet ikke når kurvstoler var moderne, jeg, men de hadde sikkert passet godt i 90-tallshuset mitt.) Ved nærmere ettersyn kunne jeg konstatere at det var snakk om en 20 - 30 kulerunde hull i parketten. En av kurvstolene hadde en skrue stikkende ut under et stolbein, og hver gang jeg hadde satt meg i den stolen (og tatt i betraktning at vi bare hadde to stoler var det nødvendigvis ganske ofte) hadde jeg altså borret et hull i det gjeve gulvet. Skruen var ironisk nok satt inn fordi en gulvbeskyttelsesdings hadde falt av, og hos svigers som hadde tepper på gulveene var det viktigere at stolen ikke vippet enn at skruen kunne komme ut.
Det ble tårer ogtelefoner til mor og Bergljot som trøstet så godt de kunne. Heldigvis har vi to pakker restparkett liggende, og heldigvis har parkettmannen sagt han kan komme og ta opp det hullete og legge ny.

Det er ikke alltid så kjekt å ha rett. I allefall ikke når det kommer til selvinsikt av typen "jeg er en person som ødelegger alt rundt meg, og bør derfor bare eie gamle og stygge ting."

Mitt liv i høyborgen, del 1

Etter vel 14 dager i høyborgen kan jeg berette at å bo i nytt hus ikke er slik jeg hadde sett for meg. Det er rart hvor godt du legger merke til nødvendigheten av små duppeditter og større duppedatter når du ikke har dem. Og jeg mener ikke internett. Nei - jeg mener flusheren på toalettet. Den første uka hadde vi ikke trykkeknapp. Mister Frekkesen instruerte meg i hvordan jeg skulle blåse i den blå ledningen som stakk ut av veggen, slik at trykket skulle spyle bimmelibim og bommelibom ned i toalettet. Han svor at det var teknikk mer enn kraft som avgjorde om det var suksess eller katastrofe. De første dagene måtte han blåse etter meg. Så kom hverdagen, og mister Frekkesen måtte på jobben. Jeg lå våken om natta og tenkte på hva jeg skulle si og gjøre dersom vi hadde håndverkere i hus, og de ville låne toaletten - og så hadde jeg ikke klart å blåse av gårde bommelibommen. Dette var bortkastet energi, for håndverkerne kom aldri. Etter en uke med blåsing kom to sjenerte rørleggere, jeg omfavnet dem og fortalte at det ikke er bare bare for en dame som har slurvet med knipeøvelsene å blåse kjempehardt inn i en blå ledning i veggen. Jeg tror ikke de forsto bæret - men de monterte nå flusherne, og fra nå av skal jeg lovprise den lille knappen hver eneste gang den har vært i bruk.

En annen ting man savner når man bor i en høyborg med avsindig store vinduer i fronten, er gardiner. Når det er 29C i sørlandsbyen vår er det litt kjibt å ha jordbærplast kjøpt på felleskjøpet foran vinduene,- som er 2,40 høye og utgjør en hel vegg i rommet. Jordbærplast har som hovedoppgave å suge varmen til seg, og ikke slippe den ut igjen. Den som har funnet opp jordbærplast har gjort en skikkelig god jobb.

Forresten - etter mye styr med blåsing i den blå ledningen spurte min gode venninne Tine hvorfor jeg ikke bare slo en bøtte vann ned i toalettet etter meg. Det kunne jeg ikke svare på.