Er jeg en tyv?

Jeg har sikkert stjålet ganske mange ting i løpet av livet mitt, først og fremst fra forskjellige familiemedlemmer. Jeg er velsignet med en dysfunksjonell hukommelse, hvilket medfører at jeg ikke har særlig dårlig samvittighet. De to tingene jeg husker å ha stjålet er, som jeg alt har vært inne på, min brors dagbok (og den episoden syns jeg at skal betraktes som et lån, da jeg virkelig ikke hadde noen intensjon om å beholde den - og dagboken tross alt ble funnet igjen av sin rettmessige eier. Forresten - hva gjorde han under senga mi?) OG et brunt lærbelte som min far kjøpte i Spania i 1979. Jeg vil ikke si at far er spesielt motebevisst, jeg ble derfor svært overrasket da jeg tilfeldigvis la merke til at han eide et såpass kult belte. Da jeg nevnte dette for mor foreslo hun at jeg bare skulle ta det, ettersom far i følge henne er alt for gammel til å gå i et slikt hipt retrobelte. Far er heller ikke så fryktelig ryddig, og mor tippet at han ikke ville legge merke til at beltet var borte. Glad og fornøyd la jeg avgårde fra barndomshjemmet og til metropolen, med nytt lærbelte. Jeg gikk med lærbeltet hver eneste dag, på jobb, på byen, - over alt! SÅ glad ble jeg i beltet mitt at jeg glemte å ta det av meg neste gang jeg skulle hjem til foreldrene mine. Far satte kaffe og oppnedkake i vrangstrupen da han fikk øye på det, og jeg har i etterkant lurt på om det var det fysiologiske traumet eller det psykologiske traumet som gjorde at han ble rødflammete opp etter halsen. Dette spiller for så vidt ingen rolle. "E det du så har stole beltet mitt!? Vett du ka? Det går bare ikkje an, du kan då ikkje stjela andre sine belter? Ta det av me ein einaste gong!" Jeg skjønte at det var smart å legge en strategi for hvordan jeg skulle takle dette, og at det måtte skje kjapt. Skulle jeg gå for snill pike, eller pike med dritkult belte? Dette var ikke mye å lure på. "Ja, eg har stjelt det" svarte jeg, "Og klart det går an å stjela andre sine belter, det e jo nettopp det eg har gjort!". Far blir sjelden helt stille, men da jeg snudde meg og gikk var det tysst som i graven.

Jeg er ennå i besittelse av beltet, men hver gang jeg er hjemme passer ett av søsknene mine på ta opp temaet. Så blir det bråk igjen. Men er det en ting min utdannelse og jobberfaring har lært meg så er det at alle foreldre er glade i barna sine, uansett hvilke ugjerninger de begår.

Det jeg lurer på nå er om jeg er en tyv, eller om jeg er en vanlig jente som har stjålet noe. Da Diego Maradona begynte å ruse seg ganske så heftig ble han sett på som en fotballspiller med et rusproblem. Hvis du gir en fotball til en narkoman - kan han da bli noe annet enn en rusmisbruker med en ball? Kan han bli en fotballspiller som ruser seg? Og når en rockestjerne skyter heroin er han fortsatt musiker, mens en heroinist med gitar fremdeles først og fremst ses på som narkoman. Dersom en politimann kjører i fylla - er han da en politimann som har gjort noe kriminelt eller er han en fyllekjører som også er politimann? Jeg har tenkt ganske mye på slike ting fordi jeg har møtt en del ungdommer som har hatt forskjellige diagnoser, og det har vært sentralt for meg å si til dem at "Du er ikke en ADHD-gutt som tilfeldingvis er 14 år, du er en 14åring som tilfeldigvis har ADHD", eller "Du er ikke en asberger. Du er ei jente på 15 år som HAR asberger".
I den grad jeg har noe viktig å si til verden var det kanskje akkurat dette.

Apropos Asberger Syndrom. I går leste jeg Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon. Boka handler om hvordan en 15åring med en mild form for autisme (sansynligvis asberger syndrom) forholder seg til verden. "Jeg heter Christopher John Francis Boone. Jeg kan navnet på alle landene og alle hovedstedene i hele verden og alle primtall helt til 7507" Slik begynner den. Ei jente jeg kjenner som har asberger snakket om boka en gang for lenge siden, og det kom jeg på da jeg fikk den til 30årsdagen av en kompis. Fascinerende lesning for alle som kjenner noen med mild autisme. "Du kan då ikkje stjela andre sine belter?" / "Klart det går an å stjela andre sine belter, eg har jo nettopp gjort det" ville være et typisk asberger-svar. Kanskje jeg er en vanlig jente som har stjålet noe, OG som har ørlittebitte asberger?

Forresten - jeg kom nettopp på at jeg har stjålet en ting til. Da jeg gikk på videregåene (1994) stjal jeg en autentisk Lee-bukse fra 70-tallet med sinnsyk sleng i bena, som min omtalte bror hadde fått av far. (Eller stjålet av far, det vet jeg ikke helt sikkert) Jeg gikk bare med den buksa en gang - det var under valgvaken etter EU-avstemingen, på Garasjen i Stavanger. Jeg hadde også på meg en Doors-Tskjorte som jeg hadde lånt av bruttern. På vei hjem til leiligheten min i Hillevåg (leiligheten som bror min nå har overtatt) ble jeg dårlig, og da vi kom hjem måtte venninna mi hale av meg buksa. Det viste seg at gylfen var sprengt sønder og sammen, sansynligvis fordi jeg var en god del breiere over rævva enn bruttern. For at han ikke skulle oppdage at jeg hadde lånt buksa kastet jeg den. Unnskyld. Dette kan tyde på at jeg er en tyv på 30 år med littebittegrann autisme.