Sprøyter til folket

OK - dette har kanskje Knut Nærums årvåkne blikk alt fått med seg, så tilgi meg om tankerekka er dratt på Snytt på Nytt:

PølseHanssen alias SprøyteHanssen som jobber som HELSEMINISTER går i dekning i det hele nasjonen skal injiseres fordi de er redde for SVINEinfluensa. Tilfeldig? Neppe. Sammenhengen med SVINeinfluensa og PØLSEHanssen har jeg ikke fått taket på. Jeg er derimot ganske sikker på at det egentlig er heroin som sprøytes inn i årene til det norske folk for tida, slik at PR-Hanssen om noen måneder kan si: "Hva var det jeg sa? Folk KAN leve verdige liv, så lenge de får heroinet sitt av helsemyndighetene.!"

Så gjør vi så når til kirken vi går...

Blod er tjukkere enn vann. Det er et uomtvistelig faktum. Og derfor melder man seg til tjeneste når søster Bergljot skal på tokt i Ræge Kirke, med sine tre apostler Kostas tvileren, Vilikke og Pingu, mens Faderen er på guttetur i guds frie.

Man kler sin enbårne - født i smerte - i kjole, fyrer opp tåjåtaen, og kjører nordover. Og lar seg sjokkere. Over at kirken er smekkfull. Over at menigheten har et sognebarn i tigerkostyme løpende rundt i kirka, et kristenpopband bestående av kristenpopgutter med kristenpopsveiser, OG kristenpopmusikkvideo på storskjerm. All denne fantastiske LIVSBEJAENDE underholdningen til tross - ungene våre er bare måtelig interessert. En liten bok om Makka Pakka som vasker ansikter er lykken på jord for Pingu - og hun roper HoppsiDæææisi og Makka Pakka til hele menigheten, midt i prekenen. Ingen av oss har vært i kirken siden førstnevnte ble døpt, og den enbårne, stakkars, er debutant i dag. Jeg syns ikke at det vises på barna våre at de er hedninger, men det vises kanskje på mødrene deres, når blikk veksles og tyggegummi slafses. Når Bergljot sender sms i det 4-åringene får barnebibel, eller undertegnede nervøst spør "vi blir vel ikke til kirkekaffe?"

Man skal høste som man sår, heter det. I dag syns jeg at jeg har sådd meg en gedigen gjenytelse.

Feisbook

Jeg er på feisbook og jeg liker det ikke. Jeg sliter med å ignorere folk som vil være venner med meg, samtidig som jeg lurer på hvorfor de vil nå - men aldri viste noen særlig interesse da vi gikk i samme klasse. Hver gang jeg skal til å skrive noe på veggen min minner min høfligere halvdel meg på at det er viktig med nettikette. Og da skjønner jeg ikke hva jeg skal med alle disse vennene, når jeg ikke kan være åpenlyst frekk og morsom. Jævla feisbook. For noe drit.

I likestillingens navn

For noen dager siden slo nrk opp en nyhetssak om de stakkars guttene på en aktivitetsklubb på østlandet som må sitte når de tisser, fordi vaskedamene ikke orker tørke opp alle dammene rundt doen. En mannsforsker var helt i harnisk - gutter må få være gutter, mente han, og ikke ydmykes til å måtte sitte på do. Staaaaaaakars gutta. Klart de må få være gutter og stå og vifte med pillefygertene sine så urinen slenger veggimellom. Tipper vi snakker om en mannsforsker som aldri har vasket på et offentlig toalett, og knapt på et privat.

Bakkis-nytt

I min lille by var det for noen tiår side en stor anstalt for distriktets utiklingshemmede. De er visstnok overrepresentert her, på grunn av disse små rare sektene som må reprodusere seg internt. Fordi institusjonen lå på Bakkesjø ble beboerne kalt Bakkiser på folkemunne. Det viser seg at jeg har ganske mange bakkiser i nabolaget, og jeg må si at et av dagens høydepunkt er å passere dem der de venter på Bakkisminibussen kvart over syv på morgenen, i det jeg selv er på vei til jobb. De er så glade for å se hverandre, løper hverandre i møte og klemmer og koser. Hver dag.

En av dem er godt kjent i nabolaget fordi han vinker til hver eneste bil som kjører forbi, på den måten får han seg mange vinkevenner - som gjerne også prater med ham når de kommer til fots. Av en eller annen grunn vinker han ikke til meg, med mindre herr Freken også sitter i bilen. Selv om jeg vinker først. Jeg blir helt utpsyka av det hele, og har lyst til å spørre ham hvorfor. Men det går liksom ikke an å stille en fremmed psykisk utviklingshemmet til veggs fordi han nekter å vinke. Eller gjør det det?

Tidsblemma

I de siste 10 - 15 årene har jeg befunnet meg i tidsblemma. Det er et godt sted å være. Selv om man svever rundt i tidsklemma kan man godt synes at livet er travelt, men sannheten er at det ikke spiller noen rolle om man avlyser noen av avtalene sine. Å ja - du gikk ikke på trening? Droppet Grey`s anathomy til fordel for en god bok?
Etter to dager i jobb mistenker jeg at jeg kan komme til å konvertere til tidsklemma. Fra nå av blir det bare klageblogging. Enjoy.

Framtidig lykke

Godteri var bedre før. Sist jeg var hos mamman min fikk jeg vaniljestang - en hvit, minimalistisk ispinne. Den gikk for å være litt kjip da jeg var liten. Men den er egentlig bare veldig god. Og den minner meg om mormor. Rips- og bringebærsaft minner meg også om mormor. Hjemmelaga. Og rips med vaniljesaus. Og sjokoladeplater med ris, det pleide hun ha med til oss når hun kom til jul. Jeg syns det er litt rart å tenke på at minner som var hverdagen før, framstår som ekte lykkestreif når jeg ser tilbake. Betyr det at 19. august 2009 også er et lykkestreif, men at jeg ikke kommer til å forstå det før senere?