Fød ditt barn i smerte

Rett nok er det så lenge siden sist jeg blogget aktivt at jeg ikke husket hvordan jeg skulle logge meg på i går - men jeg husker veldig tydelig hvilke tema som vekker åtgaum, og hvilke som ikke gjør det. Her kommer et innlegg av sistnevnte art. (Og nei - det handler ikke om norsk narkotikapolitikk, som jeg vet ligger langt nede på lista.)

Den senere tid har Aftenbladet hatt en rekke artikler og leserinnlegg om at kvinner blir reddere og reddere for å føde, og at mange derfor presser på for å få keisersnitt. Utviklingen er i og for seg trist - og hvem skal ta skylda for det? Alle dere som har tuta ørene på oss andre fulle av grusomt detaljerte fødehistorier - som har blitt sydd med korssting etter at barnet på 14 kilo kom ut på tvers - og SUS som har spinket og spart og kuttet på tilbudet til gravide? Eller de gravide selv - som er redde for den ernorme smerten, redde for å miste kontrollen, redde for at det viktigste øyeblikket i livet skal gå galt mens jordmor jogger fra rom til rom? Det er tilnærmingen i alle leserinnleggene som gjør meg så eitrande irritert:
Det er bare å bite tennene sammen. Du tror du kommer til å dø mens det står på, men så er det den mest fantastiske jobben kroppen kan gjøre. Kvinner har fødet i tusener av år. Det er heeeeelt naturlig. Flott måte å forholde seg til andres angst på. Overfør den gjerne til andre angstformer. Dødsangst? Slapp helt av. Det er helt naturlig. Bit tennene sammen, folk har dødd i tusenvis av år.

Øverst på preferanselista til mine (fordums?) lesere troner innlegg som spinnes rundt situasjoner der Frekkesen har gjort noe dumt, gått på snørra, blogget om det og spredd glede på egen stolthets bekostning. Ser ikke bort fra at det blir flere slike framover.