Bakkis-nytt

I min lille by var det for noen tiår side en stor anstalt for distriktets utiklingshemmede. De er visstnok overrepresentert her, på grunn av disse små rare sektene som må reprodusere seg internt. Fordi institusjonen lå på Bakkesjø ble beboerne kalt Bakkiser på folkemunne. Det viser seg at jeg har ganske mange bakkiser i nabolaget, og jeg må si at et av dagens høydepunkt er å passere dem der de venter på Bakkisminibussen kvart over syv på morgenen, i det jeg selv er på vei til jobb. De er så glade for å se hverandre, løper hverandre i møte og klemmer og koser. Hver dag.

En av dem er godt kjent i nabolaget fordi han vinker til hver eneste bil som kjører forbi, på den måten får han seg mange vinkevenner - som gjerne også prater med ham når de kommer til fots. Av en eller annen grunn vinker han ikke til meg, med mindre herr Freken også sitter i bilen. Selv om jeg vinker først. Jeg blir helt utpsyka av det hele, og har lyst til å spørre ham hvorfor. Men det går liksom ikke an å stille en fremmed psykisk utviklingshemmet til veggs fordi han nekter å vinke. Eller gjør det det?