torsdag, september 28, 2006

25 menn med gratisbillett til den øde øya


Fredriksen, Brad Pitt, Orlando Bloom, Sivert Høyem, Gøran Sørloth, Luis Figo, Christian Ronaldo, Arne Ness sr, Berge Furre, Jonas Gahr Støre, Trond Espen Seim, Prince William, Nick Hornby, Matt Damon, Andreas Thorkildsen, Jack Johnson, Kronprins Håkon Magnus, Erik Thorstvedt, Dagfinn Lyngbø, Øyvind Mund, Dennis Storhøi, Erik Soler, Robbie Williams, Kåre Willock, Reitan

Og disse vill jeg også sendt til en øde øy, men uten å bli med selv:
Andreas Drarvik, Morten Harket, Karl I Hagen, Ari Behn,Trygve Hegnar, Kjartan Salvesen, Sven O. Høiby, Tor Erling Staff, Kjetil Rekdal, Pave Ratzinger (Benedict XVI)

tirsdag, september 26, 2006

10 jenter jeg ville hatt med til en øde øy


Først vil jeg understreke at jeg aller helst ville hatt men en mann, jeg ser for meg at det hadde blitt mest harmonisk. Dersom jeg måtte velge ville jeg imidlertid reist med en eller flere av disse:

Kronprinsesse Mette Marit
Anne Kath Hærland
Mor
Anette Sagen
Kristin Halvorsen
Sossen Krogh
Rose Marie Køhn
Samantha
Nicole Kidman (hvis det ikke fantes speil der)
Anne Grosvold

Disse ville jeg IKKE hatt med meg:
Aylar Lie
Pia Haraldsen
Marion Ravn
Shania Twain
Siv Jensen
Dorthe Skappel
Åsne Seierstad
Hilde Hummelvoll
Anne Kalvig
Anne B Ragde

lørdag, september 23, 2006

Typisk norsk å suge blod


Jeg er ufattelig glad for at vi er så få nordmenn i verden. Som dere vet er jeg stort sett forbanna på amerikanerne, fordi de opptrer som verdenspoliti og er så jævla respektløse. Jeg tror likevel at de innerst inne mener at de gjør noe som er bra for verden, når de sender sine unge menn og kvinner ut for å drepe og å dø. Halve USAs befolkning har norske gener, og jeg ser ikke bort fra at det er de norskættede som har stått mest på for å gå til krig mot terror i Irak og Afghanistan. Når vi nordmenn reiser ut er det stort sett for å grafse til oss fra andre. I vår stolteste æra (?) vikingtiden var våre tokt knapt nok et resultat av interesse for fremmede kulturer. Likeledes er våre turer til de to mest populære reisemålene for nordmenn - Sverige og Spania - preget av vår grådighet. Vi vil ha billig bacon og billig sprit, og billige feriehus og innfødte som står på pinne for oss. Eller vi vil dra til Thailand og finne oss pene og ydmyke koner dersom vi ikke klarer å skaffe oss noen på vanlig vis. Den spanske kulturen er ok, men vi vil helst kjøpe melkesjokolade og VG i kiosken. Det er deilig å være norsk i Danmark, og det er jævla mye viktigere enn om danskene har det greit der. Er vi på ferie i muslimske land er det en selvfølge for oss å ligge med puppene i været, selv om det er støtende for andre. Grunnen til dette er enkel. Vi er best i verden. Alle andre land og sivilisasjoner der ute eksisterer for oss.

Hæren vår er så svak at vi sansynligvis ikke ville ha klart å forsvare oss i mer enn et kvarter dersom noen skulle komme til å gå til krig mot oss. Likevel øser vi ut millioner av kroner i året på å trene opp norske soldater. Personlig syns jeg dette er sløsing og jeg tror mange ser på den norske hæren som et symbol på vår stolthet - vi skal i allefall sloss - selv om vi vet at vi kommer til å tape. Hvis det er så viktig for oss å markere stolthet kan vi begynne å gå med en binders i baklomma, sånn i tilfelle rottefelle. (Eller en nisselue i veska, hvis vi vil være enda litt freidigere.) Hadde vi vært flere kan du banne på at vi hadde invadert noen.
Radiorama - Aliens

Forslag til nye scenemoves for Rållserau og Vibbå

fredag, september 22, 2006

Osim iGallop

Årets julegavetips

Blush og blå puder


Lenge siden jeg har hatt tid til å dele mine synspunkter med dere. Jeg antar at det har vært en kjedelig uke for dere alle sammen, men nå er jeg tilbake.
Jeg har latt meg fascinere av Venezuela sin president, som har tillatt seg å sammenligne Mr Blush med både Diablo (djevelen) og John Wayne (cowboyen). Først ristet jeg på hodet og tenkte - snakker meg om useriøs politiker. Dernest slo det meg at vi burde langsjemmes i dette landet. Vi sitter og ser på at rotta invaderer verden, mens vi mumler noe om at vi ville foretrukket en annen løsning. Hva i helvete er det vi er så redde for? På vegne av det dorske folk vil jeg herved si til resten av verden: Blush er et rasshøl. Så det.
Vi får håpe på at de kommende generasjoner kan få verden på rett spor igjen. Apropos det - i går satt jeg sammen med 25 trettenåringer for å fortelle dem om hva bedriften min har å tilby dem. Etter 28 sekunders innledning rakk en liten pjokk opp hånda og sa:
- duhu - e du trøtte i dag?
-nei, kossen det?
- du har sånne blåe puder onna auene.
Hvorfor kaver jeg på for å hjelpe disse krapylene? Hva har de noensinne gjort for meg? Den dagen jeg trenger hjelp til å fiske gebisset mitt fram under gamlehjemssenga er jeg sikker på at min venn fra 8b hover inn store penger som medieanalytiker, og gir en god f i om en avdanka sosialarbeider må tygge tacosen sin med bare gummene.

Ut over dette henstiller jeg til tålmodighet. Det kommer mer.

torsdag, september 14, 2006

reisebrev fra Italien

Hei gode venner, her sitter jeg paa en spillebule i Rimini, Italia, og blogger i oelrus. Jeg har vaert borte hjemmefra i en uke, og de mest spennende tingene som har skjedd er foelgende:
° Jeg har vaert paa stranda hvaer dag
° Har spist Pizza Margerhita til loensj
° Har blitt brent av en brennmanet
° Droemte natt til mandag at jeg hadde tatt meg en elsker, og det var Tom Nordlie!!! og saa, naar jeg sjekket aftebladet sine nettsider i dag viste det seg at han skal trene Viking framover. Hva kan dette bety?
° Har lest Babylon Badlands av Levi Henriksen - kul bok!
° Fredriksen har fridd! Vi gifter oss neste sommer! Hei hvor det gaar!

fredag, september 08, 2006

Ape-streker


I dag fortalte min kollega Svein en historie midt i lønsjen - så motbydelig og pinlig at selv jeg er usikker på hvorvidt det går an å gjenfortelle den. Historien (som kan være en vandrehistorie, skjønt jeg tviler fordi Svein sverger på å ha vært til stede) begynner som følger:
Svein: noen eg kjenner drev jo og knullet rundt begge to, og da hon va gravid og fødte så viste det seg at det kåmm ut en liten brun en med krus, kompisen min reiste te USA etterpå
Charlene: Du e jo passe domme åg hvis du har hatt deg me ein neger og så blir du gravide og så seie dukje te typen at det kanskje ikkje e hans!
Frk. Frekkesen: ka då - hu kan jo ha pultronnt me 19 andre, korav alle di andre va kvide, og kor stor sjans va det egentlig då for at ongen sko bli brune?
Svein: Men drit i det - han samme fyren vet du, faen, eg glømmer ikkje et nachspiel eg va på heme hos han, vi va så jævli full`! Åg så hadde han en ape såm sprang runnt i leiligheten...
Frk. Frekkesen: Han haddekje tilfeldigvis ein prikkete hest og røe fletter og?
Svein: Nei hør då - og så sovna kompisen min, og apen dreiv og føk runnt vet du, satan det va komisk!
Frk Frekkesen og Charlene hever øyenbrynene megetsigende mot hverandre
Svein Og så vet du - så begynnte den jævla apen å jokke inn det ene neseboret hannes - og han våknet ikkje vet du - og ingen av oss løftet en jævla finger for å få den jævla apen te å slutte! Og den jævla apen hållt på te han va tilfredsstillt.

Taushet.

Frk. Frekkesen: Eg går å tar ein røyg, eg.

søndag, september 03, 2006

Streif av feminisme


Norges fotballforbund har flyttet cup-finalen for damer fra Ullevåll til Bislett, og kvinnelige fotballspillere er selvfølgelig i harnisk. Jeg syns egentlig ikke at jentefotball er noe særlig stas, de løper så sakte og det blir liksom ikke noen svung over det. Jeg mistenker at dette er en holdning jeg deler med mange andre kvinner og menn. Det betyr ikke at jeg mener det er greit at kvinnefotball skal nøye seg med 2nd best når det gjelder fotballbane. Vi har aldri noen garanti for hvilke lag som skal spille finalene, det kunne blitt Raufoss mot Staal i herrefinalen. Ingen kan derfor hevde at det er den forventede kvaliteten på kampen som avgjør hvilken bane den skal spilles på.

Mannlige fotballspillere er kvalmende overbetalte, men de er overbetalte fordi markedsverdien tilsier det. Er det ikke helt gale-Mathias at folk kan tjene flere millioner i året på å sparke ball? Jeg skal ikke dra noen "tenk på de stakkars sultne barna i Afrika"-fraser, men jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan Riise og Carew rettferdiggjør inntektene sine. Fotballspillere er nåtidens helter - ikke fordi de kan noe viktig, gjør noe viktig eller sier noe viktig - men fordi de spiller fotball. Sirkus og brød til folket. Markedet for kvinnespillere ikke er like bra, derfor er det helt greit at de tjener mindre.

Mens jeg er i gang: Jeg blir pisseirritert av at Anette Sagen ikke får fly på ski i like store bakker som sine mannlige kollegaer. Kvinnene tar innpå gutta på andre områder i livet - rusbruk og voldsbruk for å nevne noen. 90% av de ansatte i helse og sosialbransjen er kvinner, men mennene sitter i de best betalte jobbene. Menn fniser av kvotering, men det har vist seg før at regulering må til for at kvinner skal få de samme mulighetene som menn. Disse mulighetene skal de ikke ha bare for sin egen del. Samfunnet blir bedre av at mulighetene er like, av at barn vokser opp i den tro at de kan gjøre de samme tingene. Menn blir bedre av å jobbe sammen med kvinner. Bedriftene blir bedre av at kvinner sitter i styrene. Filmene blir bedre av at også kvinner får sette sitt preg på dem. Jeg roper JA til kvotering av kvinner i styre og stell, JA til kvotering av kvinner når det gjelder støtteordninger til filmskapere! JA til kvotering av kvinner i de mest fremtredende kriminelle miljøene.

fredag, september 01, 2006

Veien til førerkortet

Jeg har hørt folk si "fekk du lappen te jul, eller?" i irritasjon over andres dårlige kjøreegenskaper. Da jeg pakket opp julegaven fra Opphavet i 1997, "Veien til førerkortet" ble jeg kjempeglad. Lite visste jeg da om torturen som ventet meg. Andre foreldre legger sin ære i å lære barna sine å kjøre, men mine kastet inn hånkleet lenge før det var min tur. Som alle andre bondegutter hadde storebroren min Ørjan kjørt traktor siden han var to, og jeg antar derfor at han tilegnet seg kunsten å kjøre bil meget raskt. Jeg har også blitt fortalt, gjentatte ganger, at han i motsetning til søster Bergljot og meg betalte gildet selv. Bergljot hadde på sin side ikke like lett for det, hun måtte i grøfta flere ganger. Jeg har forstått det slik at hennes følelsesmessige reaksjoner både på grøfting og på i det hele tatt å motta instruksjon har vært medvirkende da min far bestemte at han heller ville betale seg ut av det enn å teste sine pedagogiske evner på meg. Det er nok den dyreste julegaven han har gitt noen i hele sitt liv. Jeg hadde en rekke kjøretimer og ganske mange av disse gadd jeg ikke en gang å møte opp til fordi jeg enten heller ville sove eller var bakfull. En formiddag i august 1995 hadde jeg oppkjøring, hvorpå sensor Braut ikke en gang var i tvil om at jeg ville være en fare for både meg selv og andre dersom han lot meg stå. Min gode venninne Samantha hadde ingen trøstende ord å by meg, hun var rystet over at det gikk an å stryke på oppkjøringa. Et par dager etter sto hun der selv med ei leppe så sid at den kunne ha fungert som sitteunderlag for hele familien. Og hun har også 4 søsken.

Så flyttet jeg til Bartehovedstaden da, fast bestemt på at jeg skulle komme meg fra a til b med offentlig transport resten av livet. Men fadern var ikke innstilt på å la tusenvis av kroner forsvinne ut vinduet uten at datteren skulle få seg lappen, så han ringte en kjøreskole på Beinskjer som lå 1 1/2 times togtur unna. Kjørelæreren min på Beinkjer gjorde knapt annet enn å le av at vestlendinger blinker seg inn i rundkjøringene i steden for ut av dem - og det var ikke snakk om at jeg gadd å toge nordover for å bli ydmyket. Selvtilliten min var på null. Faderen oppdaget hvordan det lå an, siden det ikke kom flere regninger. Da jeg kom hjem til jul det året sto Bergljot på Smola med et skadefro smil rundt munnen, klar til å transportere meg til et spesiallaget intensivprogram på Stavanger Trafikkinstitutt. Jeg kjørte hele jævla ferien, og fikk til slutt sertifikatet.

Bergljot solgte meg min første bil, en 1986modell metallic Nissan Sunny som hadde stått i hagen hennes i ett år. Jeg klarte å prute den ned 14 000 kroner, det skulle vel bli noe sånn som 75% av startprisen hun ga meg. Min stakkars Sølvpilen (eller Sølvpikken som Bergjljot sa for å være slem) ble avlivet i 2 000, da var han gammel og syk og hadde en del sår etter min noe skjødesløse tilnærming til betongkanter, lyktestolper, andre trafikkanter ol. Jeg tok ham med til en bekjent som drev verksted hjemme på gården sin for å se om Sølvpilen kunne passere en EU-kontroll. Den første tilbakemeldingen jeg fikk var at jeg burde sveise hullet i karosseriet, siden det var stort nok til at jeg kunne stappe hodet igjennom. Avslutningsvis åpnet han panseret før han burna litt mens bilen sto i fri. Det viste seg da at hele motoren hang i ett feste, for motoren slo opp mot frontruta. Jeg skjønte at jeg måtte gi slipp på Sølvpilen. Helvetes EU, helvetes regelryttere.

Min neste bil lærte jeg aldri å elske, det var en blå peugot 505 som jeg kjøpte av onkel Tom Arve. Peugoten drakk bensin som om det skulle vært saft og ville sjelden starte. Da jeg endelig hadde fått ordna startmotoren oppdaget jeg til min fortvilelse at den hadde begynt å lekke bensin, av 70 nypåfylte liter (hadde stor tank)fra kvelden før var det bare rundt 20 igjen en morgen. Resten hadde laget en liten bekk som fulgte Moviksveien. I forbannelse over dette (og for å slippe den ekle bensinstanken) kjederøkte jeg 6 sigaretter på vei til jobb. Jeg har i ettertid blitt gjort oppmerksom på at røyking + bensin = trøbbel. Etter det igjen lånte Ørjan bilen min, og dagene etter la jeg merke til at det kom noen rare vanndammer bak framsetene. Vi tok Peugoten med på verksted for å sjekke pakningene og altslags. Så ble det godvær en stund, og jeg glemte hele greia. Til en gang min venninne Kathrin skulle sitte på i baksetet. "Hmmmm du...?" sa hun nølende "er det greit om eg plokke soppen?". Opp av baksetet sto det en 10 centimeter høy sopp. Jeg vil ikke si det var en kantarell, men det så definitivt ut som noe som hørte hjemme i skogen. Ørjan hadde ikke lukket takluka skikkelig, og hele bilen var gjennomvåt. Det endte med at jeg solgte kjerra til en mekaniker, ettersom jeg hadde anskaffet meg en kjæreste med sportsbil.

For ordens skyld vil jeg si at Bergljot er blitt mye snillere med åra, og at jeg nå kjører som en gud.