Baby, baby

Jeg vil anbefale alle nysgjerrige mennesker å gå til innkjøp av babycall, da dette er utmerket avlyttingsutstyr. På vår babycall kan du ikke bare høre om Frekkesen junior gråter - du kan også høre samtaler ført av forbipasserende. I tillegg kan du akkurat nå høre at mister Frekkesen spiller på Barbie-synthen som han kjøpte til henne i London, med rytmeboksen på og altting. Jeg tviler på at det er særlig søvndyssende. Hva svigers kan høre i babycallen når vi har glemt å slå den av vil jeg helst ikke tenke på.

De kaller meg kjaaaaaaaaaaaaapen...

Å bygge hus er en tålmodighetsprøve. Vi er i sluttfasen Håper vi. Ettersom vi ellers er å anse som UFB-ere (= uten fast bopæl på sosialvesenspråket) fra helga av. Det var derfor noe nedslående å lese i avisa at rørbutikken vår har brunnet opp i natt. Eller"Okka rørleggarsjappa og pølsebu" som min kjære sier når de har glemt å bestille elementære ting, som dusjer eller toaletter, for å nevne noe. De frykter at brannen er påsatt. Jeg har lovet min kjære alibi, selv om jeg ikke kan gjøre rede for timene mellom 03.00 og 05.30.

Nordsjø(mare)rittet

I dag har altså en mengde tøysekopper syklet fra min lille by til Stavanger - vi snakker 8 mil. Hvorfor gjør de det? Toget tar ganske nøyaktig 1 time, om du slenger deg med bussen tar det halvannen. Jeg forstår det ikke. Hvis en eneste sykkelbuksebekledd hjelmkødd til mumler at det er for å kokurrere med meg selv tilter jeg! Konkurrerer du med deg selv kan det kun bli uavgjort. Nei vent litt - en trøkamelentusiast som konkurrerer med seg selv er og blir en taper.

Nødt eller sannhet

I dag har jeg tatt avskjed med drømmejobben og verdens beste kollegaer. De sa pene ting om meg, at de har lært mye av meg og at jeg inspirerer dem. Jeg gråt. Men før eller senere skal jeg ha en givende lederstilling igjen, og da skal jeg ta i bruk ny metodikk. Oppgavene skal fordeles med Flasketuten peker på, og teambuilding skal skje med øvelser som Nødt eller sannhet, og Gå ut og spis grønne erter.  Alle skal ta tran sammen om morgenen - dette er et mye billigere tiltak enn trening i arbeidstiden, og vil minimere sykefraværet, på fredagene skyller vi tennene i fluor. I steden for HMS-kallender skal vi henge opp en PMS-kalender, og slik skal vi ivareta trivselen og sikkerheten til de ansatte. Vår mediestrategi skal gå ut på å synliggjøre oss i viktige budstikker som Norsk Barneblad og Lykkesmeden. De ansatte plukkes ut etter audition, russedrakter er egnet arbeidsuniform da bedriften benytter seg av russekort i stedenfor visittkort.  Hva vi skal produsere? Det vet jeg ikke. Pølsevev og snikksnakk, kanskje? (MAO: ikke ulikt det jeg bedriver i dag.)

Trist

Et sted i Itala, slutten av mai 2009: En vakker dag i 37c bestemmer vi oss for å ta med vår lille solstråle og reise inn til nærmeste storby. Det er varmt på bussen. Lille snupp flirter uhemmet med alle som stikker hodet ned i vogna, og med et visst ubehag slår det meg at hun flirter aller mest med de gamleste gubbene. På et buss-stopp kommer tre afrikanere på, en setter seg foran meg, en bak og en blir stående i midtgangen. Det er nemlig afrikanere på stranda vår, de er imidlertid ikke på ferie - de tråler fram og tilbake med forskjellig skrammel som de vil selge til meg og alle andre- plastikkvesker, solbriller - denslags. Bleikfeite tyskere vifter dem bort som om de skulle vært fluer, selv byr jeg i det minste på et høflig smil i det jeg sier "Niente!". Og i rettferdighetens navn - det første jeg tenker når jeg stirrer på den mørkebrune nakken, denne varme dagen i Italia, er at huden hans er uendelig vakker. Det er det etterpå jeg skammer meg over. At jeg tenker at de snakker så jævla høyt. At de lukter. At jeg blir kvalm av hostingen og harkingen fra mannen bak meg. Plutselig går det opp for meg at jeg ikke tenker på dem som individer. Mennesker med følelser, refleksjoner, drømmer. Jeg ser dem ikke i øynene. Jeg ser ned på dem. Dette er en trist oppdagelse for en som harmdirrende protesterer på at rusmisbrukere og psykisk syke ikke behandles med respekt. Min lille datter vinker imidlertid like mye til de afrikanske selgerne som til hvem som helst andre. Jeg har visst ett og annet å lære av henne.

Back in black

Ja, jeg er tilbake. Om det bare er et sveip innom eller om jeg er i gang med blogginga på ordentlig gjenstår å se. Jeg har tenkt ut så mange fine tema i det siste, men nå har jeg glemt dem alle sammen, og valget står mellom ti-på-topp-lister, og mer dagbokaktige nedtegnelser.

Det er kaos og uorden i verden - både på makro og mikronivå. Jeg bor midlertidig hos svigers da den nyoppførte borgen mangler dusjer og toaletter. Vi har nettopp vært 16 dager i italia uten at jeg har ervervet meg så mye som en ny fregne. (Til tross for at det i en periode var 37c, livet som man kjenner det er over når man får barn - men heldigvis er det nye fregnefrie livet mye bedre enn det gamle.) Jeg elsker italia. Jeg elsker spradebassene med gull-lenker og bollemager og speedo. Jeg elsker de små gamle damene som har to tannstubber, men smiler like bredt for det. Mest av alt elsker jeg synet av de små gamle damene som holder de krokete gamle mennene i hendene og tasser seg bortover fortauet. Jeg elsker fersken og nektarin som smaker sol og sommer. Jeg elsker lyden av en kelner som summerer regningen på verdens vakreste språk. Jeg elsker følelsen av at mitt barn er akkurat det vakreste og søteste i verden, selv om jeg vet at de andre små turistbarna mest sannsynlig er nesten like søte (objektivt sett og sikkert også kan vinke og klikke med tunga). Jeg opplever at italienere er rause. Jeg fryder meg over SanPatrignano - et samfunn med 2000 innbyggere der alle som ønsker å slutte å ruse seg er velkomne, der det er gratis å bosette seg og en ikke trenger å søkes inn. Når du er rusfri kan du bli boende og fortsette i jobben din, eller reise videre. Der alle får jobb - og det ikke er snakk om noe jallajobb - men verksteder som er i europatoppen når det gjelder feks vinproduksjon, hesteavl og møbeldesign. 18000 har blitt rusfrie der siden 1978, 70% av de som har fullført behandlingen. En av disse er Moratis sønn, og Morati er som kjent italias nest rikeste og bla eier av Inter fotballklubb. Morati besøker stiftelsen ukentlig og sponser driften - for samfunnet er selvforsynt og mottar ikke noen særlig form for offentlig støtte. Det skiller seg fra de fleste andre behandlingssteder ved at det ikke har noen religiøs eller politisk forankring. Jeg elsker at det står Dignitâ - verdighet - på dørstokkene når man kommer dit. Jeg elsker å være på en flott restaurant der alle de ansatte har vært rusmisbrukere, men nå er flinke kokker og servitører, jeg ser det i øynene deres - Dignitâ - for de er faste i blikket. Og jeg tenker med vemod på at vi sikkert heller vil velge å g syntetisk heroin til folk enn å gi dem mulighet til et rusfritt liv, VERDIGHET slik jeg forstår begrepet.

Når jeg nå flytter sørover er det beklageligvis til et samfunn som er ganske ulikt det italienske. Jeg er fremdeles i sving med en indre dialog der temaet er horvidt jeg vil innordne meg eller lage ballade, og for den saks skyld om jeg i det heletatt er i stand til å inordne meg. (Og hvis jeg er i stand til det - er det da pga latskap? Sviktende mot?)

Her var visst litt å blogge om. Jeg kommer tilbake. Men er dere fortsatt her?