Trist

Et sted i Itala, slutten av mai 2009: En vakker dag i 37c bestemmer vi oss for å ta med vår lille solstråle og reise inn til nærmeste storby. Det er varmt på bussen. Lille snupp flirter uhemmet med alle som stikker hodet ned i vogna, og med et visst ubehag slår det meg at hun flirter aller mest med de gamleste gubbene. På et buss-stopp kommer tre afrikanere på, en setter seg foran meg, en bak og en blir stående i midtgangen. Det er nemlig afrikanere på stranda vår, de er imidlertid ikke på ferie - de tråler fram og tilbake med forskjellig skrammel som de vil selge til meg og alle andre- plastikkvesker, solbriller - denslags. Bleikfeite tyskere vifter dem bort som om de skulle vært fluer, selv byr jeg i det minste på et høflig smil i det jeg sier "Niente!". Og i rettferdighetens navn - det første jeg tenker når jeg stirrer på den mørkebrune nakken, denne varme dagen i Italia, er at huden hans er uendelig vakker. Det er det etterpå jeg skammer meg over. At jeg tenker at de snakker så jævla høyt. At de lukter. At jeg blir kvalm av hostingen og harkingen fra mannen bak meg. Plutselig går det opp for meg at jeg ikke tenker på dem som individer. Mennesker med følelser, refleksjoner, drømmer. Jeg ser dem ikke i øynene. Jeg ser ned på dem. Dette er en trist oppdagelse for en som harmdirrende protesterer på at rusmisbrukere og psykisk syke ikke behandles med respekt. Min lille datter vinker imidlertid like mye til de afrikanske selgerne som til hvem som helst andre. Jeg har visst ett og annet å lære av henne.