Tiss and tatt

Jeg hadde tenkt å skrive litt om sykling, etter at Bergljot fikk en Rad til fjørtiårsdagen. Jeg eier en selv, nemlig. Den har jeg bare syklet på en eneste gang, det kan ha vært i 2002. Min mann og jeg fikk hver vår fra svigers, og med myten har du ein gång lert deg å sykkla så kan du det resten av livet prentet inn i skolten satte jeg ut i Stavanger-trafikken. Jeg har vært nær ved å drepe en syklist og to i min karriære som sjåfør, men så nært selvmord som dette har jeg aldri vært. Det vanskeligste var å svinge litt krappe svinger, det var omtrent umulig. Dernest syns jeg det var uhyggelig skummelt å skulle bremse, når trøene ikke gjorde motstand bakover. Som alltid når jeg ikke mestrer noe endte jeg med å dømme hele aktiviteten nord og ned. Jeg vet bare om tre syklister, og de er ånnas alle tre - han ene er jo han der riis som har innrømt doping, og så er det han grufulle sunnmøringen og så er det han der sørlendingen. Det er umulig for meg å se fresj ut hvis jeg skal sykle - jeg unner verken dere eller meg selv synet av akterenden ikledd sykkelshorts med padding.

Sykkelen min står fremdeles i kjelleren på jobben. Jeg har fått høflige forespørsler om når den skal sykles hjematt, og sjefen min har tilbudt seg å kjøpe den - men jeg fant ikke nøkkelen til låsen, så det ble ingenting av. Mannen min er ikke bedre han, hans sykkel står ubrukt i kjelleren der vi bor, eller Hidalsholet, som han kaller det.

Sykling er ut. Kappgang er inn.