Samvittighet

Den gamle regla om id, ego og superego går aldri av moten - du har gjort noe for å oppnå en eller annen form for egen vinning, og det bryter med våre felles verdier eller får negative konsekvenser for andre - klart du skal ha dårlig samvittighet. Så lenge du bruker den til noe. Til å prøve å forbedre deg, kanskje. Hvis folk driver og får dårlig samvittighet når de ikke skal ha det - på vegne av andre for eksempel - er det idioti. Hvor jeg vil med dette? I går leste jeg en artikkel om skuespilleren Aggnes Kjittilsen, hun sa at hun fødte en stor klump dårlig samvittighet samtidig som hun fødte sønnen sin. Jeg syns det var treffende sagt. Jeg har også dårlig samvittighet - og jeg vet ikke helt hvorfor. Den er en snikende følelse av å ikke være god nok mamma for barnet mitt. Og det er så teit, for jeg er en høvelig god omsorgsperson. Det er bare det at jeg tenker at jeg alltid kunne vært litt flinkere, litt snillere, litt blidere, gått litt flere turer, fått i henne litt mer mat, latt henne sitte mindre i vippestolen, sunget litt mer for henne, susset henne litt oftere (selv om akkurat dèt tror jeg ikke går an), latt henne være sammen med andre unger litt oftere, satt mer pris på dagene våre sammen, bekymret meg mye mindre.
Hun ligger fornøyd og pludrer i senga si. Håper jeg får dårlig samvittighet den dagen jeg faktisk har skjellig grunn til det - når jeg har nedprioritert henne, eller når jeg har anklaget henne for noe hun ikke har gjort, eller når jeg ikke har vært oppmerksom, eller hun har vært trist uten at jeg har lagt merke til det. For før eller senere må det jo skje. Huff så dårlig samvittighet jeg får bare av å tenke på det. Tenk det frøken frekkesen, du har født en klump av dårlig samvittighet.