Back in black
Ja, jeg er tilbake. Om det bare er et sveip innom eller om jeg er i gang med blogginga på ordentlig gjenstår å se. Jeg har tenkt ut så mange fine tema i det siste, men nå har jeg glemt dem alle sammen, og valget står mellom ti-på-topp-lister, og mer dagbokaktige nedtegnelser.
Det er kaos og uorden i verden - både på makro og mikronivå. Jeg bor midlertidig hos svigers da den nyoppførte borgen mangler dusjer og toaletter. Vi har nettopp vært 16 dager i italia uten at jeg har ervervet meg så mye som en ny fregne. (Til tross for at det i en periode var 37c, livet som man kjenner det er over når man får barn - men heldigvis er det nye fregnefrie livet mye bedre enn det gamle.) Jeg elsker italia. Jeg elsker spradebassene med gull-lenker og bollemager og speedo. Jeg elsker de små gamle damene som har to tannstubber, men smiler like bredt for det. Mest av alt elsker jeg synet av de små gamle damene som holder de krokete gamle mennene i hendene og tasser seg bortover fortauet. Jeg elsker fersken og nektarin som smaker sol og sommer. Jeg elsker lyden av en kelner som summerer regningen på verdens vakreste språk. Jeg elsker følelsen av at mitt barn er akkurat det vakreste og søteste i verden, selv om jeg vet at de andre små turistbarna mest sannsynlig er nesten like søte (objektivt sett og sikkert også kan vinke og klikke med tunga). Jeg opplever at italienere er rause. Jeg fryder meg over SanPatrignano - et samfunn med 2000 innbyggere der alle som ønsker å slutte å ruse seg er velkomne, der det er gratis å bosette seg og en ikke trenger å søkes inn. Når du er rusfri kan du bli boende og fortsette i jobben din, eller reise videre. Der alle får jobb - og det ikke er snakk om noe jallajobb - men verksteder som er i europatoppen når det gjelder feks vinproduksjon, hesteavl og møbeldesign. 18000 har blitt rusfrie der siden 1978, 70% av de som har fullført behandlingen. En av disse er Moratis sønn, og Morati er som kjent italias nest rikeste og bla eier av Inter fotballklubb. Morati besøker stiftelsen ukentlig og sponser driften - for samfunnet er selvforsynt og mottar ikke noen særlig form for offentlig støtte. Det skiller seg fra de fleste andre behandlingssteder ved at det ikke har noen religiøs eller politisk forankring. Jeg elsker at det står Dignitâ - verdighet - på dørstokkene når man kommer dit. Jeg elsker å være på en flott restaurant der alle de ansatte har vært rusmisbrukere, men nå er flinke kokker og servitører, jeg ser det i øynene deres - Dignitâ - for de er faste i blikket. Og jeg tenker med vemod på at vi sikkert heller vil velge å g syntetisk heroin til folk enn å gi dem mulighet til et rusfritt liv, VERDIGHET slik jeg forstår begrepet.
Når jeg nå flytter sørover er det beklageligvis til et samfunn som er ganske ulikt det italienske. Jeg er fremdeles i sving med en indre dialog der temaet er horvidt jeg vil innordne meg eller lage ballade, og for den saks skyld om jeg i det heletatt er i stand til å inordne meg. (Og hvis jeg er i stand til det - er det da pga latskap? Sviktende mot?)
Her var visst litt å blogge om. Jeg kommer tilbake. Men er dere fortsatt her?
Det er kaos og uorden i verden - både på makro og mikronivå. Jeg bor midlertidig hos svigers da den nyoppførte borgen mangler dusjer og toaletter. Vi har nettopp vært 16 dager i italia uten at jeg har ervervet meg så mye som en ny fregne. (Til tross for at det i en periode var 37c, livet som man kjenner det er over når man får barn - men heldigvis er det nye fregnefrie livet mye bedre enn det gamle.) Jeg elsker italia. Jeg elsker spradebassene med gull-lenker og bollemager og speedo. Jeg elsker de små gamle damene som har to tannstubber, men smiler like bredt for det. Mest av alt elsker jeg synet av de små gamle damene som holder de krokete gamle mennene i hendene og tasser seg bortover fortauet. Jeg elsker fersken og nektarin som smaker sol og sommer. Jeg elsker lyden av en kelner som summerer regningen på verdens vakreste språk. Jeg elsker følelsen av at mitt barn er akkurat det vakreste og søteste i verden, selv om jeg vet at de andre små turistbarna mest sannsynlig er nesten like søte (objektivt sett og sikkert også kan vinke og klikke med tunga). Jeg opplever at italienere er rause. Jeg fryder meg over SanPatrignano - et samfunn med 2000 innbyggere der alle som ønsker å slutte å ruse seg er velkomne, der det er gratis å bosette seg og en ikke trenger å søkes inn. Når du er rusfri kan du bli boende og fortsette i jobben din, eller reise videre. Der alle får jobb - og det ikke er snakk om noe jallajobb - men verksteder som er i europatoppen når det gjelder feks vinproduksjon, hesteavl og møbeldesign. 18000 har blitt rusfrie der siden 1978, 70% av de som har fullført behandlingen. En av disse er Moratis sønn, og Morati er som kjent italias nest rikeste og bla eier av Inter fotballklubb. Morati besøker stiftelsen ukentlig og sponser driften - for samfunnet er selvforsynt og mottar ikke noen særlig form for offentlig støtte. Det skiller seg fra de fleste andre behandlingssteder ved at det ikke har noen religiøs eller politisk forankring. Jeg elsker at det står Dignitâ - verdighet - på dørstokkene når man kommer dit. Jeg elsker å være på en flott restaurant der alle de ansatte har vært rusmisbrukere, men nå er flinke kokker og servitører, jeg ser det i øynene deres - Dignitâ - for de er faste i blikket. Og jeg tenker med vemod på at vi sikkert heller vil velge å g syntetisk heroin til folk enn å gi dem mulighet til et rusfritt liv, VERDIGHET slik jeg forstår begrepet.
Når jeg nå flytter sørover er det beklageligvis til et samfunn som er ganske ulikt det italienske. Jeg er fremdeles i sving med en indre dialog der temaet er horvidt jeg vil innordne meg eller lage ballade, og for den saks skyld om jeg i det heletatt er i stand til å inordne meg. (Og hvis jeg er i stand til det - er det da pga latskap? Sviktende mot?)
Her var visst litt å blogge om. Jeg kommer tilbake. Men er dere fortsatt her?
posted by Frk. Frekkesen at 10:24 a.m.
10 Comments:
Sjølvsagt!
Strålende at du er tilbake! Kjenner deg ikke og kom over bloggen din litt tilfeldig, men følger deg via bloggkoll.se og henger på enda:) (og det er klart barnet ditt var søtest, man får heldigvis alltid de fineste barna selv:)
Strålende at du er tilbake! Kjenner deg ikke og kom over bloggen din litt tilfeldig, men følger deg via bloggkoll.se og henger på enda:) (og det er klart barnet ditt var søtest, man får heldigvis alltid de fineste barna selv:)
Sitter her på venterommet ditt, og venter på noe action, jeg vettu ;)
Så fint at du blogger igjen, og utrolig interessant det du forteller om. Denne verdighetens by har jeg aldri hørt om, men nå skal det googles noe inni heite hampen her. (Heite hampen?? Hørtes ut som noe muffens tobakk)
Flytte sørover - som i utafor Norge? Til mennene i speedo?
*vil egentlig være med*
Herregud - ble overlykkelig over at det er noen som leser bloggen min!!! Blogkoll.se vet jeg ikke hva er, må sjekkes ut. Sørover betyr beklageligvis ikke Italia. Eller Danmark. Men en liten by full av sekter sør i hjemfylket mitt.
Trofast følger melder seg her :)
Alltid glad for å se deg blogge igjen.
Lykke til med reisinga!
Jøss. Jeg trodde bloggen din var HEMMELIG Kjelbjørg.
Jeg gleder meg til fortsettelsen. Om det blir ballader altså. Kanskje jeg kommer etter og hjelper deg med å røske litt opp i tilværelsen? Det hadde jo vært moro.
Hva med å samle Norges rusavhengige på det stedet man samlet andre "misfits" før. A la samme modell som verdighetens by. Da tror jeg vi hadde fått både den ene og den andre på nakken.
Jaaa...leser enda!
Jeg er her ikke lenger:)
eg følger også med!!!! Som alltid like stor og trofast fan av bloggen din og deg!
Legg inn en kommentar
<< Home