Città Presto

Selv om jeg ikke er videre opptatt av nettikette har jeg noen få regler for mine egne blogginnlegg. Den ene er at jeg ikke skal gjengi krangler og diskusjoner mellom meg og min kjære. Og det har jeg pinadø klart. Så er det slik at noen ting er så oppidagen at det er helt umulig å skjule dem for omverden. I vårt tilfelle gjelder det at vi har totalt forskjellige personligheter når det kommer til egenskapene tålmodig/ utålmodig - og - grundig/slomsete.

I en diskusjon vedrørende de komplikasjoner disse foskjellene medfører i ekteskapet lanserte min elskede nylig begrepet Citta Presto - for min skyld.

Nabobygda vår, som i følge folk som vet slikt lider av ressursflukt (folk med utdanning og initiativ flytter bort - og noksagter og lurendreiere flytter inn), profilerer seg med betegnelsen Citta Slow. Begrepet benyttes ikke for å indikere at innbyggerne er treige i nøttene sine - men at kommunen står i mot "fast-food-samfunnet". De satser på kos og hygge og nestekjærlighet og tid til medmenneskene og denslags. Det kan høres fint ut, men jeg er skråsikker på at det i praksis er en saaakte pinefull reise mot den siste hvile. Hvor mye tid og kos og hygge trenger man egentlig.

I det nye slomsesamfunnet som Hr. Frekkesen har grunnlagt for min skyld - der trenger man ikke tenke seg om. Man kan dure på. Man kan uttale seg før man har tenkt, og så kan man nekte for at man har sagt det senere, eller si som sant er det mente jeg da, men nå mener jeg noe annet. Man har ikke lov til å gruble over bekymringer man måtte ha, og er man usikker på hva noen egentlig mener om en, så kan man enten spørre dem eller gi f. Man kan kjøpe dyre møbler på impuls uten å først måle hvorvidt det er plass til dem i stua, og passer de ikke kan man levere dem tilbake. Eller kaste dem med god samvittighet, for slomsesamfunnet har ikke noe prinsipielt mot bruk-og-kast. En bil kjører rundt og leverer middag i husene, og man kan velge mellom tre menyer daglig. (Hvorav ett er Grandis, slik at alle får noe de liker.)
Folk bærer små jakkemerker som viser om de er pensjonister, trygdede eller i jobb. De i den siste gruppa slipper å bli stoppet i trafikk-kontroller ol, av hensyn til at effektivitet verdsettes. Og så skal man male små symboler på dørene, slik at hjemmearbeidende slipper å bli avbrutt av Jehovas (som jeg egentlig er på lag med for tiden) eller sanitetskvinner med fastelavensris og sånt. Og alle er pålagt å ha bil, og så er det samme nøkkel som passer til alle bilene - eller vent - alle bilene står ulåst for da gjør det ingenting at mor har mistet nøkkelen (februar 2010) eller lagt den på ei steikeplate som står på slik at den smelter (oktober 2008). Man rigger seg ikke til med multimedialøsninger når man skal holde foredrag - man bare sier det man har på hjertet og holder kjeft etterpå. Og så har man stanardiserte skjema med avkryssningsmuligheter, slik at man vet hvilke tema man kan snakke om ved middagsbordet og hva som IKKE er interessant for den andre. Alle har vaskehjelp.

Å for en fest det kommer til å bli. Vær velkomne til å bosette dere i mitt lille univers. Dere trenger ikke gå på visning. Tomt kan kjøpes online.

PS - illustrasjonen har ikke noe med Città presto å gjøre, men kom da jeg googlet fast.

Hylende morsomt.