hvorfor få barn

Reproduksjon

Ettersom jeg har rundet de 30 blir jeg til stadighet minnet om at det er på tide å reprodusere seg selv. Det er tydeligvis helt legitimt for hvem det skulle være å stikke nesa si borti dette. Jeg skjønner at sædceller og egg blir daffere med åra, og at nattevåk er verre når du er 42 enn når du er 22. Jeg mistenker likevel at det vannvittige fokuset på beibiproduksjon i min alder først og fremst handler om at jeg er i ferd med å bli klokere. Når man blir klokere begynner man å lure på hvorfor i all verden man skal reprodusere seg selv. Man rister litt i slektstreet og konkluderer med at det kanskje ikke er meningen at de forkvaklete genene man har slitt med selv skal spres videre. Dersom alle andre hadde vært like gamle og kloke som meg før de lot seg befrukte er det slett ikke sikkert at folk hadde laget barn lenger, og så hadde vi ikke hatt noen til å ta vare på oss når vi blir gamle. Naggerne er rett og slett redde for at de ikke skal få dusje mer enn hver 14. dag på gamlehjemmet! Jækla egoistisk, spør du meg.

Da jeg så videosnutten over slo det meg at det kanskje kunne bli riktig underholdende å få barn likevel!

Død over Gladmathælvetet

I går kveld sa Rållserau at jeg alltid syter og klager på bloggen min, og jeg vurderte derfor å skrive noe hyggelig i bloggen min i dag. Etter å ha sittet apatisk med hendene på tastaturet i en times tid har jeg slått tanken fra meg.
Jeg hater gladmatfestivalen, og de fleste andre jeg kjenner sier også at de hater den. Likevel piler siddisene rundt i vågen som rotter rundt en dau griseskrott den siste helga i juli.
Damer med tvillingvogner, rullestolbrukere, unger med ballonger, fulle svette menn med åpne hawaiiskjorter- plutselig er de så jævla opptatt av mat alle sammen. Mat, som med enkelte hederlige unntak, ikke smaker særlig godt engang. Mat som koster mer enn den er verdt. I år hadde jeg ikke tenkt å gå i idiot-toget, men da min gode venninne Samantha spurte om jeg ville være med en tur på lørdagen svarte jeg likevel ja. Det var faktisk ikke så verst heller. Samantha er morsom å være sammen med, og pils i sola funker fint enten det er galdmat eller ei. Jeg la merke til at det var en del jærbu i byn, uten å irritere meg over det. Og så tenkte jeg - kanskje det ikke er så ille med gladmat likevel, kanskje jeg har blitt rausere med alderen? Noen timer seinere måtte kjæresten min komme og hente meg fra hagefesten jeg har bønnfalt min bror om å arrangere. Et tjuetalls blide og hyggelige mennesker satt rundt om på plenen da jeg valgte å forlate åstedet, klokka 21.15. Jeg hadde kun rukket å drikke halvannet glass vin, og hadde nesten ikke pratet med noen av de andre gjestene. Da vi hadde kjørt 200 meter måtte kjæresten min kjøre inn til sida. Og der sto jeg, med oppsatt hår, fin kjole og grønn øyenskygge og mascaratårer rennende ned over kinnene og spydde som en gris. Det kom opp i tur og orden: pannekake med is, Kvitsøylam med sopp og stekte grønnsaker og potetmos, mesksikansk grillspyd med ris og tomatsalsa. Jeg hater gladmatfestivalen og jeg hater alle som liker gladmatfestivalen.

Om å kjenne lusa på gangen

Så har det altså skjedd. Min kjære nevø Kostas har en hel lusefamilie boende bak ørene. Han syns ikke det gjør noe, "dyr i håret!" roper han stolt til alle som vil høre. Tante og Kostas har vært på hyttetur i helga, der lange kosestunder på fanget med nydiktede eventyr om Kostas Pirat har vært en viktig del av programmet. Ingenting slår en klem av en tre år gammel koseklump. Etter den søte kløe kommer som kjent den sure svie. Da søster Bergljot kungjorde at familien var lusebefengt kjente tante sporenstreks at det kriblet i hodebunnen, og i et tiendels sekund forbannet hun det blonde krølltoppen Kostas, som hun aldri klarte å holde seg unna. For å skamme seg over denne absurde tanken i det neste sekundet.

Resten av kveldsvakta måtte jeg ved to anledninger stoppe kjente som ville klemme meg, for ikke å sende den eventuelle stafettpinnen videre. Jeg er jo ikke så fryktelig glad i klemming, og oppdaget raskt at dette var en utrolig effektiv måte å få være i fred på. Hva er det med denne klemminga? Jeg mener - helt greit å klemme foreldre, søsken og nære venner, deilig å klemme kjæresten og tantebarna - men perifere bekjente og kollegaer? Er det egentlig noen som syns at kollegaklemmer er noe godt? Det klamme klemmeriet minner meg om den overfladiske måten amerikanere forholder seg til hverandre på - I løøøøøøøøøøvvv you!!!! Hugs and kisses!!!! Jeg vil spy. Jeg kjenner meg som et utskudd dersom jeg avslår en klem, folk tror jeg har opplevd vanskelige ting i barndommen og sånn. Kanskje overgrep. Men det har jeg jo ikke. Somregel gidder jeg derfor ikke rygge unna. Fra nå av skal jeg bare si at jeg kanskje har lus.

Det ble forresten investert i lusekam, og resten av kvelden gikk med til nitidig sjekking av den blonde hårmanken! Har jeg lus? Nei. Men ikke si det til noen!

Rockepresten fa Sauda

Jeg syns det er fint at prester kan ta seg en pils, lage litt rabalder og skille seg ut fra mengden. Jeg tror kirka tjener på det, folk vil heller forholde seg til ordentlige mennesker enn perfekte halvgudeprester. Og Jesus digger det også. Han er en bedagelig anlagt fyr med langt hår og sandaler. Han kikker ned mellom skyene med et skeivt flir og tenker "er det alt de får til, kan de ikke bare slappe av? Vil de ikke noe mer med livene sine enn å jobbe seg forderva - kjøpe ting -være rynkefri?". Jeg tror Jesus hører på gammal raggae i en hengekøye. Som så mange har han en fraværende far, men han er ikke bitter av den grunn. Han har akseptert at fadern heller vil drive på med andre ting enn å være sammen med sønnen sin, eller alle de andre barna sine.

Nok om Jesus. I går hørte jeg Gammal drøm på radioen, og det fikk meg til å lengte tilbake til de dager da Bjørn Eidsvåg var rockeprest. Jeg syns han har tapt seg noe forferdelig. Han har gått fra å skrive noen av de såreste tekstene jeg vet om til å bli en stakkarslig mann. Ikke det at jeg har noe i mot kåthet og glede og begjær og denslags, men jeg liker ikke å få budskapet pest inn i øret mitt av en 50 år gammal kvapsete gubbe med kjeften full av amalgan. Sorry. Jeg er vel for ung ennå til å like tanken på hva disse middelaldrende menneskene driver på med under fellen. Jeg unner dem det, men vil ikke høre om det. Kall det gjerne fordommer.

Nå henge månen lavt øve fjorden
går an lenger ned blir an våt
Den andre gjesten e foren
og du spele en eggande låt, eg e så tent
Du e forbuden frukt, det gjør meg vondt
det sprenge så på at eg går snart i sundt....

Samme hva du kaller den...

Gulroten Turboen Drillen Agurken Batongen
Stangen Sneipen Fløyten Dikken Investor`n Håndtaket Stanga Joysticken Jernet Loffen

Lykkestaven Pilten Speider`n

Endelig - produktet vi alle har ventet på: intimsåpe for menn. "Samme hva du kaller den, bare du rengjør den ordentlig" sier Asan, som har truffet 12 menn som selv har nevnte kallenavn på Snoppen. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har blitt gjort oppmerksom på at menn trenger en egen såpe for å vaske seg nedentil, og er usikker på hvilke konsekvenser det kan få at alle klodens menn inntil i år har brukt andre rengjøringsremedier. Det må ha tatt lang tid for Asan å spore opp disse 12 mennene, for jeg har aldri møtt noen som kaller kjønnsorganet sitt for Fløyten. (I så fall må dette være et kallenavn menn bare bruker seg i mellom. Og med god grunn.) Takk for et godt produkt og en fin reklame, Asan! Selv om jeg er enig i at rengjøring er viktig er det imidlertid ikke det samme hva du kaller den! Pissen heter det!

How to be a domestic goddess

Jeg er 30 år gammel. Halvvegs til 60. En tredjedel til 90, og eldre ser jeg ikke
for meg at jeg blir. Det er utrolig hvor lite jeg har fått gjort på disse 30 åra.

Da jeg var liten var jeg velsignet med en hjemmeværende mamma som laget mat og ryddet og vasket hele dagen, slik at jeg selv kunne ligge og velte meg i senga med Pennyklubbenbøkene mine (og brutterns dagbok). Dette kan virke som en gedigen overdrivelse, men det er det ikke. (Bortsett fra at hun i tillegg røkte 40 om dagen og så på tv da det ble kveld) Jeg har bare hørt far synge to sanger, den ene: han far - han har- tri nydelige griser - ei Bergljot - ein Ørnulf- ei Marihøna -tri nydelige griser. (dette er forøvrig over 23 år siden, ettersom jeg etterpå har fått to søsken til, Didrik og Jølle. Eventuelt syns far at Jølle og Didrik er to middelmådige griser) Den andre sangen: Bare jeg får kose meg i bingen min så kan de andre gjøre hva de vil Nå, som da, syns jeg at arbeid adler mannen er et av det norske språks mest løgnaktige uttrykk, med ærlighet varer lengst på en god andreplass. Jeg hadde det som plommen i egget, prisen har jeg betalt etter at jeg ble voksen. For det er rett og slett en del ting jeg ikke kan. På fredag oppdaget jeg en isblokk som hang fast til bakveggen på kjøleskapet. Innenfor isen kunne jeg skimte en Tine Smør-pakke. Jeg tenkte som så at det ikke var meningen at smørpakken skulle ise fast på kjøleskapveggen, og drylte løs med en ketchupflaske (merket expired 150305)for å få den løs. Det gikk ikke. Av dette sluttet jeg at det var på tide å rime av kjøleskapet. Det kan jeg aldri huske å ha gjort før.

Med bakgrunn i dette har jeg laget en liste over ting som jeg kanskje muligens skal lære meg før jeg blir 60:

Lage dravle
stryke skjorter
tre en symaskin
sy med symaskin
lage bløtkakebunn
slutte å si frekke ting
lage fiskemiddager
koke syltetøy
hekle
vaske vinduer
tørke støv av taklistene i stua
lage syltetøy

Alternativt kan jeg få meg en egen huspolakk som kan gjøre alt jeg ikke kan/gidder.

Kamerater!

Også jeg har fått Kuk i computeren, som Ørnulf kaller det. Det er derfor jeg ikke oppdaterer så ofte. Jeg har ingen Runar å skylde på, og setter penga mine på at det er jeg selv som har føkka det til. Stort sett får jeg ikke logga inn. Sist jeg skreiv en lang post viste ikke bokstavene i wordverification, og hele innlegget ble sletta. Jeg syns selv det var en knakande god post og har stor medfølelse for dere som ikke fikk lest den.

Sååååå... hva skjer i livet til Marihøna? Lite og ingenting. Osvald som jobber i LO-ungdom ringte meg i dag og spurte om jeg vil holde et foredrag for en gruppe ungdom fra Colombia. Ungdommene skal først få innsikt i Norges historie og den politiske situasjonen, før de skal snakke med de som er aktive i NOPEF om lønnsutvikling og rettigheter for arbeidstakere. Som Osvald sier blir det "runkeinnleggene" - "se alt vi har fått til - vi er så gode!". Og så skal jeg holde et innlegg om medaljens bakside - hvordan har ungdom det i Norge i dag? Der man tidligere trodde at sosial nød forårsaket rusproblemer og atferdsvansker ser vi nå at andre faktorer er vel så viktige. De økte forskjellene mellom rik og fattig. (Fattig betyr i denne kontekst IKKE å ha mangle hus og mat - men å ikke ha de samme mulighetene som folk flest). Mindre kontakt mellom barn og foreldre, brutte relasjoner, individualistsamfunnet der alle skal være stjerne og ingen skal være gjennomsnittlig. Dæken, jeg gleder meg til å holde det foredraget, jeg brenner for disse greiene! Ja - og forresten har de fleste ungdommer i Norge det utemerket, dersom noen skulle lure.

Jeg syns selv at jeg hykler rett som det er. Jeg sier til ungdommene at det er ok å ikke følge strømmen, men er jævlig mainstream selv. Jeg sier at de skal være stolte av kroppene sine, og glade i seg selv - mens jeg strener rundt Stokkavatnet i håp og å gå ned et gramm eller to. Jeg sier at å være full gjør at man skyver på sine egne grenser, og at man kan øve seg på å bli like utadvendt og selvsikker når man er edru. Så kjøper jeg en sixpack på Rema 1000, går på hagefest til Sigrid og Ørnulf, stjeler Margit sin hvitvin og snubler meg hjemover i 05.00-tida. Vel å merke: Etter å ha pusset tennene med Rogers tannbørste på impuls (det er så deilig å pusse tennnene når man er full og har røykt 30 sigaretter!!!) for så å fortelle det til de andre på festen, som rynket på nesene sine og syns at man ikke skal bruke andres tannbørster. (Som alle vet er dette to år siden nå, Ørnulf nekter å arrangere flere fester. Jeg trekker tilbake det jeg skreiv den 06. juli om at Ørnulf er så snill og ikke kan si nei.) Og så sier jeg til ungdommene at de må la være å røyke, og at vi må være mer opptatt av å være sammen og mindre opptatt av å eie så mange ting. Men jeg mener alt godt alstå.

Men nå var det jo Colombia dette skulle handle om. Jeg vet alt for lite om hva som skjer i verden. Colombia er det landet der det er farligst å være tillitsvalgt. Hvert år blir flere tusen fagorganiserte bortført og/ eller drept. Arbeiderene har forferdelige arbeidsforhold og tjener minimalt. De store amerikanse firmaene som Coca Cola er verst - der har tillitsvalgte blitt oppsøkt på jobb og skutt i bakhodet ved tappekranen. Coca Cola nekter selvsagt å ha hatt noe med det å gjøre. Resultatet er at få tør å kjempe for demokrati og bedre arbeidsforhold, fordi sjansen for å bli drept er stor hvis du uttaler deg. Jeg satt på et LO-møte i november da det gikk av en bombe av på et sykehus i Bogota. Samtidig ble det avholdt et møte i klubben ved sykehuset. Tilfeldigheter? Neppe.

Og hva gjør jeg? Jeg sitter her og er sint og blogger i vei. Akkurat som det er til hjelp for noen.

Call on meeeeeee

Hvorfor klarer jeg aldri å kjenne noen glede ved å trene? Jeg kjenner glede når jeg er FERDIG med å trene, men aldri underveis. Det er forresten ikke helt sant, da jeg gjorde en halvhjerta innsats for å nå mine mål i prosjektet Tynn i 2006 gikk jeg på noen jazzersise-timer på Havanna. (Første gangen fordi jeg var redd for å bli observert om jeg dristet meg inn på treningsstudio downtown, men etter hvert fordi jeg syntes de førtifem år gamle Sandnes-damene i tights og bar mage var ganske inspirerende. Der var det ikke for mye spekk på låra, for å si det slik. Jeg holdt meg på betryggende avtand i frykt for å bli truffet av aksellererende grevinneslør, men ut over dette følte jeg meg rimelig trygg. ) I treningssalene på Havanna-senteret spreller instruktørene rundt på et podium vendt mot Sandnes-damene. De pruster og hoier ut "Kom igjen jenter, dåkke klare litt te" og sånnt. Siste gang jeg var der skjedde det imidlertid noe ganske morsomt, Heidi fra Varhaug som nettopp hadde vært i New Yourk og kjøpt seg brudekjole skeinet ned fra podiet mens "That don`t impress me much" durte og gikk i bakgrunnen. Sandnesdamene fortsatte å trene i noen sekunder, før de stormet bort for å se om Heidi hadde det ok. Jeg håpet sant å si at hele timen ble avlyst, men nei da - Heidi insisterte på å gjøre seg ferdig. I etterkant fikk vi vite at hun hadde brestet et ribbebein. Dette er den eneste gangen jeg har syntes at det har vært gøy å trene. Jeg føler at det er noe uanstendig å si at man ikke finner glede ved å bevege kroppen, og har derfor tenkt å gjøre et nytt forsøk. Men jeg vet ikke hvilken aktivitet jeg skal ta fatt på.

En stund svømte jeg i svømmehallen to ganger i uka, men det er jo ikke så himla show å frese fram og tilbake hundreogfjørten ganger der heller. Dessuten er det litt uggent å svømme blandt funksjonsfriske når man nesten er kvalifisert for paralympics selv. En gang jeg drev og svømte stusset jeg ved at den samme mannen alltid sto ved kortveggen når jeg kom dit, samme hvor på kortveggen jeg siktet - der sto han. Etter nesten 1500 meter myste jeg så hardt at jeg akkurat klarte å se konturene av hånda hans opp i speedoen. (Dette minner meg om da jeg tok flybussen fra Oslo til Gardermoen sist, og en mannlig bilfører som lå i venstrefila masturberte hele strekningen. Jeg klarte jo fanden meg ikke å la være å glo heller.)
Dersom noen av mine (fiktive?) lesere har noen tips om kjekke treningsformer tar jeg gjerne i mot. Det heller mot rullebrett, men jeg er åpen for forslag.

Et liv i rus og dus

Norsk narkotikapolitikk er skakk-kjørt. Skadereduksjon er stikkordet, og Ninni Stoltenberg (må ikke forveksles med Ninni Anker Hansen) sitter i førersetet. Ninni er for en liberalisering av ruspolitikken, der legalisering av flere typer narkotiske stoffer er blandt ingrediensene. Ninni blir lyttet til. Og for all del - Ninni er ekspert på sitt liv, akkurat som de 126 000 andre rusmisbrukerne i dette landet, og deres pårørende er eksperter på sine.


Det er ikke Ninni i seg selv som er problemet, men at rusdebatten er så forpult unyansert. Som siste utvei er det klart at Subutex og Metadon er bra for en del rusbrukere, men man MÅ for guds skyld kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Subutex og Metadon er vanedannende stoffer. De fjerner suget etter Heroin, men ikke etter andre stoffer som kokain, amfetamin og Ecstacy. Blandingsbruk er svært vanlig, og stoffene er lett omsettelige i rusmiljøene. Det ble funnet spor av Metadon eller Subutex i kroppene til 55 av de som døde av overdose i 2005. Det er langt billigere for staten å dele ut Subutex og Metadon enn å stille opp med behandlingsplasser, eller penger til forebygging. Ved å dele ut disse stoffene sier vi samtidig at vi ikke har tro på at den enkelte kan klare å bli rusfi på den "harde måten", eller at vi ikke har tid til å vente. Å bli rusfri handler dessuten om langt mer enn å ikke ha abstinenser. For eksempel å klare dagliglivet sånn nogenlunde, lage mat, omgås andre på en ok måte, finne glede i en eller annen aktivitet. En stygg bivirkning av den legemiddelassisterte rehabiliteringen(LAR) er dessuten at mange av de unge rusmisbrukerne (17-23år) ikke lenger er interesserte i å komme i behandling. De vil heller vente noen år, og få "medisin".

Argumentasjon av dette slaget kanl man ikke slenge rundt seg. Du skal ikke trampe på de såre tærne til dem som har en sønn eller datter som venter på plass i LAR. Jeg skjønner at det viktigste for foreldrene, søsknene, barna og de narkomane selv er å LEVE, og det nest viktigste er å leve et VERDIG liv. Selv unner jeg disse menneskene å leve liv frie for avhengighet. LIVUTENAVHENGIGHET står på den øverste hylla, og dit vil jeg gjerne at de skal nå opp.

Jeg er den første til å innrømme at norsk narkotikapolitikk var langt fra fullkommen også før Ninni ble mediafavoritt. Jeg har ingen mirakelkur. Annet enn mer penger til barenhager, skoler, helsestasjoner og barnevern. Riktig hjelp til riktig tid koster en brøkdel av det riktig hjelp for seint gjør. Du skal ikke studere landene i sentral Europa så jækla nøye for å se at en liberal ruspolitikk fører til flere rusmisbrukere. Se til Danmark - vi har vært misunnelige fordi danskene har kunnet nyte sin Bayer alle steder og til alle døgnets tider. Baksiden av medaljen er at antallet dansker med alkoholproblemer er høyere enn for sammenlignbare land med mer restriktiv ruspolitikk.

Så tar jeg en ny slurk av pilsen min, for å feire at det er på flekken 7 år siden jeg traff den kjekke, rare, morsomme kjæresten min. Vel vitende om at 40 000 barn lever i hjem med alkoholiserte voksne. De betaler prisen for at jeg ALDRI ville godta at det skulle bli ulovlig å drikke alkohol. Skål.

Folk og fe

I går ble jeg kalt en jævla rotte av en 50år gammel rusa mann som jeg inntil da ikke hadde veksla et ord med. Jeg syntes det hele var veldig komisk, og i hodet mitt åpenbarte det seg umiddelbart et titalls popups med forslag til morsomme og/ eller frekke svarreplikker. Siden jeg omsider har lært at man ikke skal kødde med rusa personer brant jeg inne med alle morsomhetene. Det er ikke det at jeg ikke unner de rusa å være frekke med andre, det er jo en menneskerett - men rotte?

I fjor, da jeg startet mitt prosjekt Tynn 2005 (forøvrig et slogan stjålet av mannen til en venninne, altså IKKE min idè) kunne jeg observeres rett hyppig rundt de forskjellige vannene her i byen. En gang jeg kom rundt Mosen satt det to alkoholikere på en benk. De stoppet meg og spurte om jeg kunne ringe etter en taxi for dem. Jeg svarte -ordrett- "beklager, men jeg har ikke telefon med meg", noe som knapt kan betraktes som et provoserende utsagn. Mannealkoholikeren ropte da "Så gå då ditt feida merakkels!" Jeg sa ikke noe tilbake, men det slår meg at det er de gangene den frekke replikkenee ligger mest opp i dagen at du må svelge dem. Når en overvektig person insinuerer at du er tjukk, for eksempel. Eller noen som ikke har dusjet og byttet klær på ei uke sier "Øøøø, du e så jævla fattige" (fjortisspråk), og det er åpenbart at du er steinrik i forhold til vedkommende.

En annen morsom dyrerelatert opplevelse jeg hadde i går var møtet med en utstoppet radiostyrt Erfugl, midt i sentrum. Det viser seg at en fugleentusiast er så opptatt av at Erfuglen ikke må utryddes at han går rundt med den radiostyrte vennen sin for å samle inn penger. På ryggen har han et hjemmelaget pappskilt der det står "Bekjemp utrydding av Erfugl", og følgesvennen har en kopp til å samle inn penger i i nebbet. Det sies at mannen på langt nær er en skrulling, tvert i mot skal han ha en skikkelig bra jobb innen fuglebransjen. Jeg syns likevel at han kvalifiserer til nerdebåsen, dersom man på død og liv skal sette folk i bås. (Og det skal man jo) Jeg håper at mannen treffer en dame som er like engasjert som han selv, kanskje i forhold til seljakt. Så kunne de utføre sitt virke sammen, han med Erfuglen og hun med en utstoppet sel i bånd - hånd i hånd. Det ville ha vært noe.

Mer om mat

Jeg hadde akkurat gjort meg ferdig med jødekake og syrekake, da en ny tanke slo ned i det lille blonde hodet mitt: Hva med Danskepølse? Hvor mange dansker er det i en gjennomsnitlig danskepøse? And how many brats do you need to make a bratwûrst?

Seriøs blogging om personvern og media

I dagens Stavanger Aftenblad leste jeg for en gangs skyld et leserinnlegg som engasjerte meg. En type fra Dirdal kritiserte medias dekking av Drarviksaken. (Du vet - han særdeles lite pene SP-ordføreren i Suldal som har sjikanert en dame i Sauda.) Skribenten lurte på hvorfor Stavanger Aftenblad og andre aviser trykket navn og bilde av ham i avisa, også leeenge før han ble dømt - når de ikke trykker bilder av vanlige yrkeskriminelle. I Smeaheia-saken ble det stor oppstandelse da en av Akersgataavisene slo opp bilder av de mistenkte. En skulle tro at disse mennene var lang farligere for allmenheten enn en dustemikkelordfører i Suldal. Drarvik har vært skikkelig ånnas, men burde likevel fått være anonym - i det minse til saken hadde vært oppe i retten. Publikum ville sansynligvis ha større utbytte av å se bilder de mest aktive innbruddstjuvene i distriktet, eller en oversikt over hvor pedofilidømte bor, og hvem de er.

JEG er en av de få jeg kjenner som er mot uthenging av pedofilidømte. Ikke fordi jeg liker tanken på at en slik jævel kanskje bor i nabolaget til unger jeg bryr meg om. Det er bare det at disse mennene også må ha et sted å bo. Jeg skjønner ikke hvordan en rettsstat kan fungere dersom man ikke kan ha en anledning til å gjøre opp for seg. Dette skriver jeg i full forvissning om at de ikke kan gjøre opp i forhold til de ungene de har misbrukt. Jeg har møtt mange nok av dem til å vite at sårene aldri forsvinner. Du trenger ikke dokumentasjon på at det finnes pedofile der ute. Foreldre er naive dersom de tror at det finnes helt trygge oppvekstmiljø. Barnet ditt kan møte en overgriper når som helst, hvor som helst - det er DITT ansvar å passe på. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna når folk tyr til billig argumentasjon, "Kastrer jævlane, kapp av di pikken" sier de og hytter med neven. Etterpå klapper de seg på brystet og tenker at de er samfunnsengasjerte og modige borgere. Det er ikke modig å gjenta naboen, serlig ikke hvis det bare finnes ett ledd i argumentasjonsrekka di. Det er bare teit.

Jeg har også hatt noen ufine møter med media. En gang sto jeg sammen med en mor i sjokk utenfor et krisesenter, da en telelinse plutselig stakk opp av hekken. En annen gang ble jeg oppringt gjentatte ganger hjemme av en relativt stor avis klokka 07.00 etter å ha jobbet med en krisepreget sak til langt på natt. Dette til tross for at jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke hadde lov til å uttale meg, og at de måtte kontakte sjefen min. Dagen etter trykket de helt feil informasjon om meg og jobben jeg og en kollega hadde gjort. Det mest graverende er likevel når media stiller opp i begravelser, eller avslører identiteten til avdøde etter ulykker før familie og venner har blitt kontaktet. Jeg avskyr journalister, selv om jeg skulle likt å være en. Alle journalister må dø.

Hvor mange gram jøde er det i en jødekake?

Da jeg var på kunstutsilling nettopp (ja da - livet er mer enn lipgloss og fotball) sto det en gammel dame og bakte "live". Hun hadde en slags folkedrakt på seg, med søljer og allslags - det så fryktelig upraktisk ut. På menyen sto lapper, lefser, jødekaker og syrekaker. Jeg kom til å tenke på dette med Jødekaker, og ble usikker på om jeg burde spise en eller la være. Jeg er jo ikke så begeistret for jøder om dagen, syns det er besynderlig at folk som mener seg utpekt av gud kan sprenge småbarn i lufta i Israel. (Og samtidig slå en feit strek over min forestående Betlehemstur. Men det med småbarna er selvsagt viktigst.) Er det rett å boikotte jødekakene eller spise en hel haug, som et slags bidrag for å utrydde dem? Noen har prøvd å utrydde jødene før, og det var jo ikke så populært. Og hvordan kan jeg i det hele tatt skrive noe slikt, som en svoren motstander av generalisering generelt? De fleste jøder er jo likandes folk? Mens jeg funderte på dette slo det meg at jeg står overfor et like stort dilemma når det gjelder syrekaker. Så hva skulle jeg gjort om den gamle damen sa "hei på deg marihøne, skal det være jødekake eller syrekake?" Rockestjerna i meg ville gått for syre, mens sosialarbeideren ville spist en jødekake. Det måtte nok blitt lefse.

Lefsebutton: 15 kroner
kan bestilles på www.lefsamifaardualdri.com

En asfaltcowboy har kysset mitt spor

Blågging kan være terapi. Jeg har just returnert til storbyen etter en regnfull helg på landet. Jeg har sittet på med min 2 meter lange lillebror, og nytt musikalske perler fra Dr. Hook, Lasse Stefans, Åsmund Omli-band (som jeg digger litt i det skjulte) og Scooter. Min bror er en del av det beryktede trailermiljøet på jæren, og etter en time på tomannshånd med ham har jeg fått dreisen på trailersjargongen - en spaghettirakett er en Ferrari, og Fuck You and the Horse you came on taler vel for seg selv. Etter den siste ukas oppslag i Dagbladet passer det seg egentlig ikke at noen fra mitt hjemsted benytter seg av sistnevnte uttrykk. Her vil jeg få skyte inn at dyresexhistorien kun var oppspinn, mannen som plutselig ble observert på tunet sto bak hesten, men det har ikke vært seksuelt samkvem mellom de to. Dette hevder lensmann Birger Haugvaldstad. Min sjønne lillebror liker ikke at jeg kødder med trailersjåførstanden. Men det burde du vite bruttern: det er som bensin på gåsa for meg!!! På tide å kaste leopardtangaen som ligger i hanskerommet på bilen din???

Oppdateringer fra mitt superspennende liv...

Jeg har egentlig lovet meg selv at jeg kun skal poste ett blognotat hver dag - men nå drar klokka seg opp mot midnatt, og jeg har tross alt en del viktige oppdateringer å komme med. Dessuten må vi alle bidra for å underholde Rållserau som har Salmonella i magen.

1) Valget mellom pest og kolera: tørre å si til frisøren at jeg er misfornøyd, selv om jeg oppførte meg som en hjernedød Tittenteitøs da jeg så mitt eget speilbilde hos frisøren på mandag ELLER gå rundt som en krysning mellom Barbie og Banjo-Kari i en måneds tid? (Ved nærmere ettertanke syns jeg krysningen kan være til det bedre for både Barbie og Kari.) I går sa søstersen at jeg er VELDIG FIN på håret. Det avgjorde saken, jeg dropper frisørtimen. Søstersen sa imidlertid ingenting om at det ser ut som jeg har gått ned i vekt - noe jeg fant så pass urovekkende at jeg i dag har syklet 50 minutter på ergometersykkelen min, og er ganske ømi rævva akkurat nå.

2) Om å miste ting: tidligere i uka var jeg på besøk hos min kjære venninne T på hytta hennes som ligger uti fjorden her. Da jeg var vel hjemme igjen og skulle sjekke mobilen hadde jeg fått melding av en fremmed dame som hadde funnet lommeboka mi utenfor Kiwi på Kaien. Kan ikke huske at jeg hadde lagt den der, hadde faktisk ikke merket at den var borte en gang. Hvorfor forsvinner alle mine ting, mens andre aldri aldri mister noe??? Damen ville ikke ha finnerlønn, men sa at jeg må ringe eieren hvis jeg finner noens lommebok en gang. Akkurat som om det kommer til å skje -hvis jeg finner en lommebok rapper jeg penga og hiver lommeboka i søppelet.

3) Og så blir det ikke VM-finale mellom Italia og Portugal. Jeg så Portugal-kampen sammen med min 14 år gamle niese, og finner det svært bekymringsfult at vi matcher hverandre intellektuelt. Jeg liker jo best Figo da, men støttet henne i at Ronaldo også er en flink fotballspiller. Hun kastet bare et skeivt blikk på meg og sa "Barneraner". Høyt og tydelig. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg syns at det er hun som er veslevoksen nebbnos, eller at jeg selv som er en gammel grise-dame. Uansett - Portugal fortjente ikke å vinne, men burde likevel komme til finalen ettersom de har et langt penere lag enn Frankrike. (Jeg visste forresten ikke at 85% av den franske befolkningen er mørkhudet før jeg så fotball-laget deres. ) Håper nå på gull til Italia og bronse til Portugal. Gruer meg til VM er slutt.

Grattis med dagen, storebror!

Når jeg møter nye mennesker og forteller hvor mange søsken jeg har tror de ofte at jeg er oppvokst i en sekt. Da jeg var liten hatet storebroren min meg så mye at han ikke klarte å spise hvis jeg var i rommet. Jeg kan tenke meg mange grunner for det, jeg hadde høy skingrende stemme, og så var det jo den litt uheldige historien om dagboka hans som dukket opp under senga mi, i tillegg var jeg lynkjapp med å videreformidle all informasjon som kunne være interessant for mor og far. Bruttern var heller ikke alltid så snill, han og søstera mi tok meg med framfor speilet og sa at jeg ikke var søstera deres, men at jeg hadde blitt funnet i ei korg i skogen, og at mor og far ikke klarte å la meg bli liggende fordi det var så trist at mine egentlige foreldre ikke ville ha meg. Jeg gråt og gråt og gråt.

Da vi ble litt eldre viste det seg at det hadde en del fordeler å ha en storebror. For eksempel syntes venninnene mine at han lignet på Magne Furuholmen og derfor ville de helst være hjemme hos oss. I tillegg hadde han noen kjekke kompiser som av og til var innom. Det var bruttern som ga meg min første sigarett, da gikk jeg i 8. klasse. Jeg fikk være med da han og en kamerat klatret opp på taket på skolen der mormor bodde, for å skyte erter på tilfeldige forbipasserende. Da vi kom til å knuse et takvindu slapp jeg imidlertid å være med til rektor for å innrømme syndene. Dessuten hadde han kule klær som jeg kunne "låne" - lyseblå Levis 502-bukse, og brun skinnjakke som ble ødelagt etter jeg hadde den på meg på utedans. Det var da The Moneroes spilte, og det regna i bøtter og spann.

Storebroren min er en av de snilleste menneskene jeg kjenner, han er ikke så flink til å si nei. Han er ærlig og har sine egne meninger, uten å være en kranglefant. Og så er han skikkelig skikkelig morsom. Grattis med dagen. Gleder meg til bursdagsfest!

Forresten - vedrørende søstera mi sitt klippestunt - hun påstår at jeg så forjævlig ut alt før hun gikk berserk med saksa, og at dette bare var en strategi for at jeg skulle få gå til frisøren. Med andre ord - søstersen bidro til at jeg fikk proffesjonell hjelp, da jeg trengte det mest. Yeah right!

Se opp for rovgjedder!

VG-nett har prioriteringene sine i orden. Headlineren deres er i dag at Kenneth (17) har blitt angrepet av en rovgjedde. Den bet ham i foten, og Kenneth måtte få fotbladet bandasjert og ta pencilin etterpå. Nå kan Kenneth trø på foten igjen, prognosene er særdeles gode. Lenger nede står det om Nord Koreas rakettoppskyting. USA kaller oppskytingen en ren provokasjon, selv syns jeg at USA etterhvert er en ren provokasjon.

Da jeg satt og humret over layouten på VG-nett slo det meg at jeg faktisk er mer redd for rovgjedder enn for raktettoppskytinger. Hva skal det bli av denne verden?

Andre ting jeg er redd for: tannlegen, kreft, det norske folks begeistring for FRP, at noen jeg bryr meg om skal få det vondt, ensomhet, huggorm, å føde, min egen uvitenhet, å våkne opp etter ferdiglevd liv med vissheten om at jeg ikke har brukt mulighetene jeg har fått.

Hår og sånt

Jeg elsker å gå til frisøren. Da jeg hadde kort hår bestilte jeg klipping så ofte at han innimellom sendte meg hjem igjen med streng beskjed om ikke å komme tilbake på flere uker.
Første gang jeg klippet meg kort var jeg 8 år. Det var søsteren min som hadde tatt initiativ til seansen, og da hun la fra seg kjøkkensaksa og viste meg resultatet mens hun sa "SJÅÅÅÅ SÅÅÅ FIIIIIIINT!!!" gikk jeg 5 på. Lite visste jeg da om at de andre ungene på skolen nektet å klippe seg i lang tid etterpå i frykt for å bli seende ut som meg.

Frisøren jeg har gått til de siste 6 årene er betraktelig flinkere. I går skjedde det imidlertid en liten ulykke, da han skulle legge noen lyse striper inn i hårmanken min. Jeg er nå en blanding av beib-blond, gråstripet og litt rødhåret - alt etter hvilken vinkel du ser meg fra. Det er krise. Likevel - da han la fra seg saksa, viste meg resultatet og sa "Sjå så fint" - ja da nikket jeg og smilte. Jeg som er så svær i kjeften tør ikke å signalisere at jeg er misfornøyd med hårstæsjingen som jeg i tillegg betaler tusen spenn for. Jeg er faktisk så pysete at det til slutt er kjæresten min som må ringe og bestille ny time til meg. Jeg er usikker på hvorvidt dette handler om at jeg er litt redd for at frisøren skal bli lei seg, eller om det dreier seg om at jeg har problemer med å stole på min egen dømmekraft. Kanskje begge deler. Jeg stoler ikke på andres dømmekraft heller, forresten. Søsteren min spør for eksempel alltid om jeg har tatt av. I en halvtårsperiode gikk jeg en del i ned i vekt, men hun har sagt det like mye i tiden både før og etterpå. Jeg nekter å være med på at hun virkelig tror at jeg har tatt av hver eneste gang hun ser meg. Jeg tror hun sier det for å være snill. Kanskje for å gjøre opp for klippestuntet og andre ugjerninger fra oppveksten. Dersom det er sistnevnte som er tilfellet må hun bare fortsette å spørre, det er en del å gjøre opp for, for å si det slik. Folk sier så mye rart for å være snille. Å ikke stole på verken egen eller andres dømmekraft. Det er er et problem. What to do, what to do.

Viking - Rosenborg: 1 - 3

Jeg skal ikke bruke så mye tid på å hovere over Rosenborgs maktdemonstrasjon i søndagens kamp mot Viking. Jeg var til stede på Viking stadion, og lot meg forbause over hvor puslete forsvarsspillet til hjemmelaget var. Det som forbauset meg mer var atferden til vikingdupporterne. Jeg vet at fotball er underholdning for Mannen i Gata, men jeg bor i Gata og har aldri sett Mannen oppføre seg slik noe annet sted. Det er mulig at Mannen utelukkende sitter inne i huset sitt når han ikke er på fotballkamp, men det tror jeg ikke. Min hypotese er at Mannen blir en del av noe større enn seg selv og av den grunn tillater seg å handle på instinkt - akkurat som når han fikk på den røde dressen i russetida ca våren 1985. (Dersom han i det hele tatt ble russ, kanskje den blå t-skjorta er en kompensasjon for at han aldri fikk oppleve å være russ?)

Jeg blir pinlig berørt når Mannen - med capsen bak-fram, en slitt t-skjorte og 3-dagers skjegg (dette er egentlig uvesentligheter) reiser seg opp og roper "dåmmarj**el!". Mannen i Gata gir en god F i at det sitter unger rundt ham på alle kanter. Når Viking-hor(d)ene roper hands! hver gang ballen er i hoftehøyde, og blir kjempesjokkert hvis dommeren ikke blåser er det bare komisk. Og når hordene går bananas fordi RBK bruker litt lang tid på dødball smiler jeg, vel vitende om at Viking ikke hadde vunnet kampen selv om de hadde fått et kvarter ekstra som kompensasjon. Og før min faste leser - som ikke kunne avse sesongkortet sitt selv om han ikke skulle gå selv - skriver spydige kommentarer om vinnerlaget:

1 JA, jeg vet at barteMannen er like ille som siddisMannen
2 Jeg vet at RBK nok ikke vinner serien i år, men det gjør ikke Viking heller
3 Sett over en 10årsperiode, eller 4årsperiode eller 20årsperiode er det ingen tvil om hvilket norsk fotball-lag som har fått til mest.

Kom an folkens - det er bare fotball. Det går an å elske det samtidig som man er innforsstått med at det finnes viktigere ting i verden.
Hahahahahahhahaha j***a møkkalag!!! Dere har ikke sjans i h*****te til å slå oss, håper vi får smadre de stygge trynene deres i cupsammenheng også! ROSEBORG! ROSENBORG!ROSENBORG! ROSENBORG! ROSENBORG! ROSENBORG! ROSENBORG!

Portugal senket England

Kiss my squirrel!

Jeg tør endelig å håpe på en VM-finale mellom Italia og Portugal, der Italia vinner.
Er det bare jeg som reagerer når Beckham sitter og sipper på tribunen, etter å ha gått av banen? Jeg skjønner at det går an å bli skuffet, men det får da være grenser! Jeg syns jeg har sett mer selvmedlidenhet i dette VM enn i noe som helst dagsrevyinnslag, for eksempel. Patetisk. Som enkelte kanskje legger merke til har dette nå gått fra å være en moteblogg til å bli en fotballblogg. Jeg kan vel ikke påberope meg å ha vært særlig aktiv i faget selv. Jeg skulle begynne på fotball i 7. klasse, men syntes det var så mange bakker opp til treningsfeltet at jeg sluttet etter første treninga. Etter dette var jeg med som moralsk støtte da laget skulle spille kamp på Finnøy. Jeg mente, da som nå, at moralsk støtte fungerer best kombinert med dissing av det andre laget. Og i disse-faget har jeg vært aktiv hele livet. Spillerne inviterte meg aldri med som støtte igjen. Da jeg begynte på videregående skole - nesten tre år senere - var Finnøyjentene fremdeles sure på meg. Beckham og Finnøy-jenter: buuuuhuuuuuuuu!

Av og til snakker Fredriksen og jeg om oppvekstene våre. Han var sånn gutt som var flink i alt, og som hang sammen med kulasgjengen på hjemstedet sitt. Jeg var ikke god til så mye annet enn å blåse i kornetten, og det ga ikke spesielt mye cred i tenåra. Og så hadde jeg briller og bolleklipp, men jeg var ikke alene om å være ufiks på håret og i klærne - heldigvis. Av og til tenker jeg at den svære kjeften min har vært både min svøpe og en gudegave. Det er ikke greit å være fjortis og ikke helt forstå hva du kan si og ikke, samtidig er det fint å være fjortis å vite at du kan vinne en verbal duell mot hvem som helst - når som helst! Men man får ikke så mange venner hvis man har skolens kvasseste tunge, og stikker den både hit og dit. Når man blir litt eldre, 16- 17 år kanskje, går det litt bedre - selv om man til stadighet driter seg ut. Jeg hadde en engelsktalende lærer på videregående, og jeg husker at jeg gjorde "kiss my squirrel" til mitt favorittutrykk etter å ha sett det brukt i en amerikansk film. Etter naturfagtimen tok han meg til side og ga klar beskjed om at han ville ha seg frabedt en slik vulgær tiltaleform i sitt klasserom. Det tok meg flere år å forstå at ekornhalen var et synonym for et erigert kjønssorgan, og jeg rødmer enda når jeg tenker på det. Pytt, pytt. Klassekameratene mine syntes at det var et gyllent øyeblikk.

Nå har jeg vokst så mye at kjeften står i stil til resten av meg. Det er fint.