Hår og sånt
Jeg elsker å gå til frisøren. Da jeg hadde kort hår bestilte jeg klipping så ofte at han innimellom sendte meg hjem igjen med streng beskjed om ikke å komme tilbake på flere uker.
Første gang jeg klippet meg kort var jeg 8 år. Det var søsteren min som hadde tatt initiativ til seansen, og da hun la fra seg kjøkkensaksa og viste meg resultatet mens hun sa "SJÅÅÅÅ SÅÅÅ FIIIIIIINT!!!" gikk jeg 5 på. Lite visste jeg da om at de andre ungene på skolen nektet å klippe seg i lang tid etterpå i frykt for å bli seende ut som meg.
Frisøren jeg har gått til de siste 6 årene er betraktelig flinkere. I går skjedde det imidlertid en liten ulykke, da han skulle legge noen lyse striper inn i hårmanken min. Jeg er nå en blanding av beib-blond, gråstripet og litt rødhåret - alt etter hvilken vinkel du ser meg fra. Det er krise. Likevel - da han la fra seg saksa, viste meg resultatet og sa "Sjå så fint" - ja da nikket jeg og smilte. Jeg som er så svær i kjeften tør ikke å signalisere at jeg er misfornøyd med hårstæsjingen som jeg i tillegg betaler tusen spenn for. Jeg er faktisk så pysete at det til slutt er kjæresten min som må ringe og bestille ny time til meg. Jeg er usikker på hvorvidt dette handler om at jeg er litt redd for at frisøren skal bli lei seg, eller om det dreier seg om at jeg har problemer med å stole på min egen dømmekraft. Kanskje begge deler. Jeg stoler ikke på andres dømmekraft heller, forresten. Søsteren min spør for eksempel alltid om jeg har tatt av. I en halvtårsperiode gikk jeg en del i ned i vekt, men hun har sagt det like mye i tiden både før og etterpå. Jeg nekter å være med på at hun virkelig tror at jeg har tatt av hver eneste gang hun ser meg. Jeg tror hun sier det for å være snill. Kanskje for å gjøre opp for klippestuntet og andre ugjerninger fra oppveksten. Dersom det er sistnevnte som er tilfellet må hun bare fortsette å spørre, det er en del å gjøre opp for, for å si det slik. Folk sier så mye rart for å være snille. Å ikke stole på verken egen eller andres dømmekraft. Det er er et problem. What to do, what to do.
Første gang jeg klippet meg kort var jeg 8 år. Det var søsteren min som hadde tatt initiativ til seansen, og da hun la fra seg kjøkkensaksa og viste meg resultatet mens hun sa "SJÅÅÅÅ SÅÅÅ FIIIIIIINT!!!" gikk jeg 5 på. Lite visste jeg da om at de andre ungene på skolen nektet å klippe seg i lang tid etterpå i frykt for å bli seende ut som meg.
Frisøren jeg har gått til de siste 6 årene er betraktelig flinkere. I går skjedde det imidlertid en liten ulykke, da han skulle legge noen lyse striper inn i hårmanken min. Jeg er nå en blanding av beib-blond, gråstripet og litt rødhåret - alt etter hvilken vinkel du ser meg fra. Det er krise. Likevel - da han la fra seg saksa, viste meg resultatet og sa "Sjå så fint" - ja da nikket jeg og smilte. Jeg som er så svær i kjeften tør ikke å signalisere at jeg er misfornøyd med hårstæsjingen som jeg i tillegg betaler tusen spenn for. Jeg er faktisk så pysete at det til slutt er kjæresten min som må ringe og bestille ny time til meg. Jeg er usikker på hvorvidt dette handler om at jeg er litt redd for at frisøren skal bli lei seg, eller om det dreier seg om at jeg har problemer med å stole på min egen dømmekraft. Kanskje begge deler. Jeg stoler ikke på andres dømmekraft heller, forresten. Søsteren min spør for eksempel alltid om jeg har tatt av. I en halvtårsperiode gikk jeg en del i ned i vekt, men hun har sagt det like mye i tiden både før og etterpå. Jeg nekter å være med på at hun virkelig tror at jeg har tatt av hver eneste gang hun ser meg. Jeg tror hun sier det for å være snill. Kanskje for å gjøre opp for klippestuntet og andre ugjerninger fra oppveksten. Dersom det er sistnevnte som er tilfellet må hun bare fortsette å spørre, det er en del å gjøre opp for, for å si det slik. Folk sier så mye rart for å være snille. Å ikke stole på verken egen eller andres dømmekraft. Det er er et problem. What to do, what to do.
1 Comments:
Hahaha! Du er morsom!
Legg inn en kommentar
<< Home