Seriøs blogging om personvern og media

I dagens Stavanger Aftenblad leste jeg for en gangs skyld et leserinnlegg som engasjerte meg. En type fra Dirdal kritiserte medias dekking av Drarviksaken. (Du vet - han særdeles lite pene SP-ordføreren i Suldal som har sjikanert en dame i Sauda.) Skribenten lurte på hvorfor Stavanger Aftenblad og andre aviser trykket navn og bilde av ham i avisa, også leeenge før han ble dømt - når de ikke trykker bilder av vanlige yrkeskriminelle. I Smeaheia-saken ble det stor oppstandelse da en av Akersgataavisene slo opp bilder av de mistenkte. En skulle tro at disse mennene var lang farligere for allmenheten enn en dustemikkelordfører i Suldal. Drarvik har vært skikkelig ånnas, men burde likevel fått være anonym - i det minse til saken hadde vært oppe i retten. Publikum ville sansynligvis ha større utbytte av å se bilder de mest aktive innbruddstjuvene i distriktet, eller en oversikt over hvor pedofilidømte bor, og hvem de er.

JEG er en av de få jeg kjenner som er mot uthenging av pedofilidømte. Ikke fordi jeg liker tanken på at en slik jævel kanskje bor i nabolaget til unger jeg bryr meg om. Det er bare det at disse mennene også må ha et sted å bo. Jeg skjønner ikke hvordan en rettsstat kan fungere dersom man ikke kan ha en anledning til å gjøre opp for seg. Dette skriver jeg i full forvissning om at de ikke kan gjøre opp i forhold til de ungene de har misbrukt. Jeg har møtt mange nok av dem til å vite at sårene aldri forsvinner. Du trenger ikke dokumentasjon på at det finnes pedofile der ute. Foreldre er naive dersom de tror at det finnes helt trygge oppvekstmiljø. Barnet ditt kan møte en overgriper når som helst, hvor som helst - det er DITT ansvar å passe på. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna når folk tyr til billig argumentasjon, "Kastrer jævlane, kapp av di pikken" sier de og hytter med neven. Etterpå klapper de seg på brystet og tenker at de er samfunnsengasjerte og modige borgere. Det er ikke modig å gjenta naboen, serlig ikke hvis det bare finnes ett ledd i argumentasjonsrekka di. Det er bare teit.

Jeg har også hatt noen ufine møter med media. En gang sto jeg sammen med en mor i sjokk utenfor et krisesenter, da en telelinse plutselig stakk opp av hekken. En annen gang ble jeg oppringt gjentatte ganger hjemme av en relativt stor avis klokka 07.00 etter å ha jobbet med en krisepreget sak til langt på natt. Dette til tross for at jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke hadde lov til å uttale meg, og at de måtte kontakte sjefen min. Dagen etter trykket de helt feil informasjon om meg og jobben jeg og en kollega hadde gjort. Det mest graverende er likevel når media stiller opp i begravelser, eller avslører identiteten til avdøde etter ulykker før familie og venner har blitt kontaktet. Jeg avskyr journalister, selv om jeg skulle likt å være en. Alle journalister må dø.