Call on meeeeeee

Hvorfor klarer jeg aldri å kjenne noen glede ved å trene? Jeg kjenner glede når jeg er FERDIG med å trene, men aldri underveis. Det er forresten ikke helt sant, da jeg gjorde en halvhjerta innsats for å nå mine mål i prosjektet Tynn i 2006 gikk jeg på noen jazzersise-timer på Havanna. (Første gangen fordi jeg var redd for å bli observert om jeg dristet meg inn på treningsstudio downtown, men etter hvert fordi jeg syntes de førtifem år gamle Sandnes-damene i tights og bar mage var ganske inspirerende. Der var det ikke for mye spekk på låra, for å si det slik. Jeg holdt meg på betryggende avtand i frykt for å bli truffet av aksellererende grevinneslør, men ut over dette følte jeg meg rimelig trygg. ) I treningssalene på Havanna-senteret spreller instruktørene rundt på et podium vendt mot Sandnes-damene. De pruster og hoier ut "Kom igjen jenter, dåkke klare litt te" og sånnt. Siste gang jeg var der skjedde det imidlertid noe ganske morsomt, Heidi fra Varhaug som nettopp hadde vært i New Yourk og kjøpt seg brudekjole skeinet ned fra podiet mens "That don`t impress me much" durte og gikk i bakgrunnen. Sandnesdamene fortsatte å trene i noen sekunder, før de stormet bort for å se om Heidi hadde det ok. Jeg håpet sant å si at hele timen ble avlyst, men nei da - Heidi insisterte på å gjøre seg ferdig. I etterkant fikk vi vite at hun hadde brestet et ribbebein. Dette er den eneste gangen jeg har syntes at det har vært gøy å trene. Jeg føler at det er noe uanstendig å si at man ikke finner glede ved å bevege kroppen, og har derfor tenkt å gjøre et nytt forsøk. Men jeg vet ikke hvilken aktivitet jeg skal ta fatt på.

En stund svømte jeg i svømmehallen to ganger i uka, men det er jo ikke så himla show å frese fram og tilbake hundreogfjørten ganger der heller. Dessuten er det litt uggent å svømme blandt funksjonsfriske når man nesten er kvalifisert for paralympics selv. En gang jeg drev og svømte stusset jeg ved at den samme mannen alltid sto ved kortveggen når jeg kom dit, samme hvor på kortveggen jeg siktet - der sto han. Etter nesten 1500 meter myste jeg så hardt at jeg akkurat klarte å se konturene av hånda hans opp i speedoen. (Dette minner meg om da jeg tok flybussen fra Oslo til Gardermoen sist, og en mannlig bilfører som lå i venstrefila masturberte hele strekningen. Jeg klarte jo fanden meg ikke å la være å glo heller.)
Dersom noen av mine (fiktive?) lesere har noen tips om kjekke treningsformer tar jeg gjerne i mot. Det heller mot rullebrett, men jeg er åpen for forslag.