Død over Gladmathælvetet

I går kveld sa Rållserau at jeg alltid syter og klager på bloggen min, og jeg vurderte derfor å skrive noe hyggelig i bloggen min i dag. Etter å ha sittet apatisk med hendene på tastaturet i en times tid har jeg slått tanken fra meg.
Jeg hater gladmatfestivalen, og de fleste andre jeg kjenner sier også at de hater den. Likevel piler siddisene rundt i vågen som rotter rundt en dau griseskrott den siste helga i juli.
Damer med tvillingvogner, rullestolbrukere, unger med ballonger, fulle svette menn med åpne hawaiiskjorter- plutselig er de så jævla opptatt av mat alle sammen. Mat, som med enkelte hederlige unntak, ikke smaker særlig godt engang. Mat som koster mer enn den er verdt. I år hadde jeg ikke tenkt å gå i idiot-toget, men da min gode venninne Samantha spurte om jeg ville være med en tur på lørdagen svarte jeg likevel ja. Det var faktisk ikke så verst heller. Samantha er morsom å være sammen med, og pils i sola funker fint enten det er galdmat eller ei. Jeg la merke til at det var en del jærbu i byn, uten å irritere meg over det. Og så tenkte jeg - kanskje det ikke er så ille med gladmat likevel, kanskje jeg har blitt rausere med alderen? Noen timer seinere måtte kjæresten min komme og hente meg fra hagefesten jeg har bønnfalt min bror om å arrangere. Et tjuetalls blide og hyggelige mennesker satt rundt om på plenen da jeg valgte å forlate åstedet, klokka 21.15. Jeg hadde kun rukket å drikke halvannet glass vin, og hadde nesten ikke pratet med noen av de andre gjestene. Da vi hadde kjørt 200 meter måtte kjæresten min kjøre inn til sida. Og der sto jeg, med oppsatt hår, fin kjole og grønn øyenskygge og mascaratårer rennende ned over kinnene og spydde som en gris. Det kom opp i tur og orden: pannekake med is, Kvitsøylam med sopp og stekte grønnsaker og potetmos, mesksikansk grillspyd med ris og tomatsalsa. Jeg hater gladmatfestivalen og jeg hater alle som liker gladmatfestivalen.