Om å kjenne lusa på gangen

Så har det altså skjedd. Min kjære nevø Kostas har en hel lusefamilie boende bak ørene. Han syns ikke det gjør noe, "dyr i håret!" roper han stolt til alle som vil høre. Tante og Kostas har vært på hyttetur i helga, der lange kosestunder på fanget med nydiktede eventyr om Kostas Pirat har vært en viktig del av programmet. Ingenting slår en klem av en tre år gammel koseklump. Etter den søte kløe kommer som kjent den sure svie. Da søster Bergljot kungjorde at familien var lusebefengt kjente tante sporenstreks at det kriblet i hodebunnen, og i et tiendels sekund forbannet hun det blonde krølltoppen Kostas, som hun aldri klarte å holde seg unna. For å skamme seg over denne absurde tanken i det neste sekundet.

Resten av kveldsvakta måtte jeg ved to anledninger stoppe kjente som ville klemme meg, for ikke å sende den eventuelle stafettpinnen videre. Jeg er jo ikke så fryktelig glad i klemming, og oppdaget raskt at dette var en utrolig effektiv måte å få være i fred på. Hva er det med denne klemminga? Jeg mener - helt greit å klemme foreldre, søsken og nære venner, deilig å klemme kjæresten og tantebarna - men perifere bekjente og kollegaer? Er det egentlig noen som syns at kollegaklemmer er noe godt? Det klamme klemmeriet minner meg om den overfladiske måten amerikanere forholder seg til hverandre på - I løøøøøøøøøøvvv you!!!! Hugs and kisses!!!! Jeg vil spy. Jeg kjenner meg som et utskudd dersom jeg avslår en klem, folk tror jeg har opplevd vanskelige ting i barndommen og sånn. Kanskje overgrep. Men det har jeg jo ikke. Somregel gidder jeg derfor ikke rygge unna. Fra nå av skal jeg bare si at jeg kanskje har lus.

Det ble forresten investert i lusekam, og resten av kvelden gikk med til nitidig sjekking av den blonde hårmanken! Har jeg lus? Nei. Men ikke si det til noen!