Jakten på kjærligheten

Er man så heldig å ha funnet kjærligheten skal man holde seg for god til å gjøre narr av dem som fremdeles er på leit. Jeg må likevel få lov til å undre meg over at drøssevis med beibs i alderen 20 - 60 sender inn brev til TV Norge og møter på audition for å kjempe om Mor Tilde, en småfeit, gråhåra idol-dommer - som vi først ble kjent med i spalten Tor Tør - der jeg og mine jevnaldrende fikk sleivete svar på våre høyst relevante spørsmål om sex. Og herre gud så pinlig å være han Mor sjøl, som skal flirte med disse rånedamene på televisjonen, framfor gud og halve kongeriket. I Pungkaren, på samme kanal, er førstepremien som regel noe mer verdt å kjempe for - selv om det er uforståelig at det ALDRI skjer at en av de femten potensielle kjærestene ikke faller for denne studmuffinen. ALDRI!!!
I samme kategorien - nesten - kommer Jakten på kjærligheten på TV2, der både den ene og den andre frivillig gjør kur til bønder i dalføra innafor. Snodig at ikke fraflytningstruede kommuner i Fyfylke har gått i kompaniskap med den smirne Matrine Koholt, jeg vet om en ti-femten lokale helter som sikkert både kan by på ku og pute. Bulyst-konferansen på Belmeland kan døpes om til Kulyst-konferansen, og på kvelden kan Koholt og mannen hennes spille på samfunnshuset, i en direktesendt tv-galla. (Skulle denne ideen på et seinere tidspunkt bli satt ut i livet vil jeg be dere som leser dette om å bevitne at det er JEG som er opphavskvinnen.)

For meg har det alltid funket best å gå på byen, bøtte øll og være MEGASJARMERENDE (og aldri så lite frekk i tranten). Mister F. fikk jeg på kroken på Kurder Bing en lørdagsaften i 1999, og når man kan få tak i en slik glad laks for resten av livet, på en burgersjappe i Stavanger sentrum, i løpet av en trekvarters tid, ser jeg ingen grunn til at man skal nedverdige seg til å konkurrere på tv.

Kulturuke - Kuktulure

Da min lille tøyseby fikk det ærefulle oppdrag å være kulturhovedstad i et år ble jeg veldig glad. Mister F. og jeg besøkte Fringe-festivalen i Edinburgh i 2002 - tre uker spekket med streetperformance, teater, revy, litteratur og musikk - og jeg så vel for meg at vi skulle få noe lignende. Med slagordet Open Port og lovnad om å satse på barn og unge (gruppa som jeg noe feilaktig definerer meg innunder) var jeg klar som et egg.
Etter halvgått løp må jeg bare innrømme at jeg ikke har sett et eneste 2008-arrangement, og at jeg er kritisk til hele greia. Dansere som henger i en tråd i Gloppedalsura, eller akrobater i en skibakke i Sauda, det blir for fresjt for meg. Ikke for det - jeg ser jo at Kari Killer har prøvd å nå det lavere sjikt i kulturbefolkningen også - Morten Snabel spiller Tore Tang i et telt - The Oktober When spiller på torget (streng tatt ikke et 2008-arrangement, men likevel), Morten Harket skal spille på torget - Kaizers orchestra spiller her og der - det er liksom de samme lokale musikerne som går i bane rundt Stavanger sentrum. Ikke noe nytt. Og hvorfor må kultur være happenings? Kunne ikke dette året blitt en fin anledning til å snakke om hvordan vår samværskultur er? Hvordan har vi det sammen? Hva kjennetegner oss - annet enn flate åpningsreplikker som ja vell, ude å sige?

Når jeg får det ærefulle oppdrag å lage kulturfest skal jeg:
- dele ut gratis rumpetasker til alle
- lage stæsj som ikke er til forveksling likt Lillejammer-OL-stæsjet
- sørge for at det blir diktopplesning på rutebussene og standup-komikere på gatehjørnene
- sette opp graffitivegger OVER ALT
- legge til rette for kunstutstillinger i montere på steder der det nå ikke er noe å se

Kunst ut til folket - ikke folk inn til kunsten.

Ålympik geims turousandeneit II

Tre små kinesere på Høybroplass
satt og spilte på en kontrabass
så kom en konstabel - spurte hva det var
Tre små kinesere på Høybroplass

Tra sma kinasara pa Haibraplass
satt a spalte pa an kantrabass....


Noen som kan fortelle meg hva som er greia med denne sangen?

Ålymik geims tutausendeneit

Det begås idrett døgnet rundt der nede i Kina, og plutselig er alle så opptatt av menneskerettigheter. Alle vet at Kineserne er slemme mot munker og fengsler folk som vil si sin mening. Kinamannen i gata har mistet hus og hjem uten å få noe erstatning, fordi nye OL-arenaer skulle bygges på tomtene deres. Mange har ment at OL burde boikottes, eller at Kina aldri burde få OL - men jeg har ikke hørt om noen som lar være å se på, som vel er hver enkelts mest tilgjengelige protestmetode. Så da ligner det vel på... HYKLERI.... da eller? Påtatt samfunnsengasjement? I samme gata som å kjøpe økologiske klær som er fraktet med fly eller bil verden rundt tre ganger før de havner i butikkene. (Hva er egentlig økologiske klær, klær som ikke er gjødslet?) Eller som å være knallopptatt av naturvern, og samtidig reise på utenlandstur med fly tre ganger i året og mene at det er klimakvoter som er svaret på at pol-isen smelter.

Jeg driter i OL og har ikke sett på en eneste sending, men det er fordi jeg er mest opptatt av meg selv, bebyen jeg har i magen og huset jeg bygger. Jeg er mao akkurat like villig til å oppgi noe som betyr noe for meg som dere andre.

De Keivhendte.

Ja ha. I dag er det De Keivhendtes dag. Det har jeg lest i avisen. Jeg er i konflikt med meg selv når det gjelder mitt generelle syn på minoriteter. Ofte forsvarer jeg minoriteter som jeg har lite til felles med, andre ganger kjenner jeg en sann glede ved å rakke ned på dem. Jeg tror jeg rakker mest ned på minoriteter som syter og klager, og at det er sytingen og ikke selve minoriteten som er problemet. Når det gjelder De Keivhendte vil jeg si at jeg har relativt mye sympati med dem, jeg deler hus og seng med en keivhendt - men jeg tenker sjelden over at han tilhører en annen gruppe enn meg selv. Fra barneskolen husker jeg at de keivhendte skreiv styggere enn oss andre, og jeg husker at jeg syntes at de var litt dummere. De siste 25 åra har jeg tenkt lite på De Keivhendte. Jeg visste ikke at de møter så mye motbør at de trenger en egen dag. Så vidt jeg vet fins det både egne keivhendtgitarer og egne keivhendtbrødkniver. Men hvis det virkelig forkommer diskriminering mot De Keivhendte vil jeg være den første til å unnskylde meg på vegne av oss andre, majoriteten. Ha en finfin dag.

Vralte sa gåsa

Av og til sier jeg at jeg ikke eier det fnugg av konkurranseinstinkt. Til en viss grad stemmer det - hvis jeg vet jeg er middelmådig gidder jeg ikke lee en muskel for å prestere bedre enn godt nok. Ja ofte gidder jeg ikke å anstrenge meg for å prestere godt nok, en gang.

Sannheten er imidlertid mye mer kompleks enn som så, for i aktiviteter der jeg anser at jeg har talent går jeg gjerne over lik for å være BEST. Noen eksempler:
- karaoke (krever at jeg velger en sang som ikke går i høyden)
- rettskriving og gramatikk
- på italienskkurs
- være morsomst
- være flinkest på jobb
- sitte lengst på jobben etter kontorets stengetid
- ha størst menneskekunnskap i samtaler og diskusjoner som dreier seg om... å være menneske
- være mest mulig analytisk i politiske diskusjoner
- spille backgammon
- kjøre forbi syklister som ligger i veibanen (selv om de kjører fortere enn fartsgrensa)
- gå hjem seinest fra fest, når jeg ikke er gravid

Dette er viktige situasjoner, men jeg lever godt meg at jeg ikke lykkes hver gang. Det er imidlertid en situasjon jeg mestrer til fulle - og det er å gå fortest, så lenge det er på flatmark. Ser jeg en turgåer i stor fart - bak meg eller foran meg - så trør jeg på det jeg makter, og jeg blir ALDRI forbigått! ALDRI! Jeg klarer i tillegg alltid å ta igjenn alle i synsfeltet mitt, så fremt løypa er lang nok. Rødflammete og svett på ryggen, men likevel.

Nå har det seg imidlertid slik at jeg i dag har erkjent at gravide damer vralter fordi de har gåseformet figur, og at en umulig kan holde sitt normale tempo når en har bøll i bekkenet. Så må man bare tolerere at andre strener forbi med lette skritt, og dårlig skjult skadfryd. All denne lidelsen bare for å føre menneskeslekten videre, og helt uten tanke på egen vinning. Men det sier jeg dere - at det kommer en dag da Frk. Frekkesen har bakset distriktet rundt med vogn i et halvår, spist regelmessige måltider og en diett som ikke baserer seg på fløteis og cheeseburgere, en liten Frekkesen junior har slurpet i seg feit morsmjelk og bidratt til at FruFrekas har veldefinerete muskler - og der hun ikke har så tjukke ankler og bein at hun må gå i støvler eller adidas-flippflapper! Når denne dagen kommer ville jeg ikke sperret veien for Frøken Freken!

Husmor på boks

I går sa kjæresten min at han visste at jeg hadde spist middag da han fant en spaghetti klistret i ketsjup på dusjdøra. Slikt kan skje den beste, men kanskje ikke like ofte som det skjer meg. I dag har jeg kompensert for manglende husmorgen ved å stryke sengtøy, for første gang i mitt liv.

TV FEM

Etter fire uker som hjemmeværende har jeg hatt anledning til å se mer dag-tv enn tidligere, og jeg må si at det spesielt er FEM - TV NORGES søsterkanal som har fanget min interesse.

Uansett når du skrur over på FEM er det ett av de følgende programmene som går:

En engel i blant oss

Ryddige hjem

123 Oppussing eller

Judge Judy.

Fra perioden rundt lanseringen av kanalen husker jeg at hovedmålgruppen skulle være kvinner mellom 30 og 45. Meg, med andre ord. Og det må jeg si, med mindre de har bytta målgruppe syns jeg de har bomma. På hjemmesida for kanalen står det:

Når høsten kommer, har FEM vært på luften i ett år. Lillesøsteren til TVNORGE har vokst med hele 200% siden oppstart (per mai '08), og det er vi veldig stolte av. Nå kan seerne våre se frem til en innholdsrik og spennende TV-høst!

Hva som skal gjøre høsten så spennende og innholdsrik vet jeg ikke, kanskje de har kjøpt inn noe snasent om plastisk kirurgi.

Den 200% store økningen pirrer nysjerrigheten min mer enn programmet- for hvis FEM hadde 0 seere ved oppstart, hvor mange har de etter et år da? En seer er langt mer enn null seere og hvis du øker en seer med 200% blir det tre seere - dette betyr så langt jeg kan se at FEM ikke har noen grunn til å være fornøyde. Eller at de suger i prosentregning.

... bloggen var ikke død...

Hjernen min har bare vært full av beby-tanker de siste månedene, og jeg har selvinnsikt nok til å vite at det er lite interessant for andre enn meg selv. Jeg har hatt fri fra jobb siden 01.07. - og barnet kommer ikke før ca 06.09. - jeg lover at det ikke finnes en eneste tanke om graviditet, fødsel, barneutstyr osv som jeg ikke har tenkt fjørten ganger allerede. Sist uke ringte jeg jobben og tryglet om å få komme tilbake - å være husmor uten barn er ikke noe for meg. Min tidligere sjef foreslo tørt at jeg jo kunne prøvd meg på matlaging, rengjøring eller andre aktiviteter husmødre bedriver, i steden for å ha daglige lunsjer på kafè og shoppe bort alle pengene mine på internett. Vittig Fyr. Da vil jeg heller jobbe.

Apropos død. I helga døde en klatrer fra distriktet på ekspedisjon på K2. Sist uke døde en jevnaldrende jente fra hjemstedet mitt av kreft. Selv om jeg ikke eier fnugg av ekstremsport-lengsel selv, anerkjenner jeg at noen har lidenskap for denslags - og deres rett til å leve ut drømmen sin. Jeg syns klatrerens far sa mange fornuftige ting i Stavanger Aftenblad i dag, blant annet at familien ikke ønsker at den forulykkede skal fraktes ned fra fjellet fordi dette vil sette andre i fare. Det er alltid trist når unge mennesker dør. Det jeg stusser på er at vår regionale avis har laget en kondolanseprotokoll online der hvem som helst kan legge igjen sin hilsen til minne om klatreren. Er den enes død mer betydningsfull enn den andres? Er det noe mer heroisk over at noen dør på ekspedisjon, mens andre dør av kreft? Eller av overdose? Og er det nødvendigvis så bra å gjøre en families sorg til allemannseie, ved å legge ut kondolanseprotokoll på en avis sin internettside?