Jakten på kjærligheten

Er man så heldig å ha funnet kjærligheten skal man holde seg for god til å gjøre narr av dem som fremdeles er på leit. Jeg må likevel få lov til å undre meg over at drøssevis med beibs i alderen 20 - 60 sender inn brev til TV Norge og møter på audition for å kjempe om Mor Tilde, en småfeit, gråhåra idol-dommer - som vi først ble kjent med i spalten Tor Tør - der jeg og mine jevnaldrende fikk sleivete svar på våre høyst relevante spørsmål om sex. Og herre gud så pinlig å være han Mor sjøl, som skal flirte med disse rånedamene på televisjonen, framfor gud og halve kongeriket. I Pungkaren, på samme kanal, er førstepremien som regel noe mer verdt å kjempe for - selv om det er uforståelig at det ALDRI skjer at en av de femten potensielle kjærestene ikke faller for denne studmuffinen. ALDRI!!!
I samme kategorien - nesten - kommer Jakten på kjærligheten på TV2, der både den ene og den andre frivillig gjør kur til bønder i dalføra innafor. Snodig at ikke fraflytningstruede kommuner i Fyfylke har gått i kompaniskap med den smirne Matrine Koholt, jeg vet om en ti-femten lokale helter som sikkert både kan by på ku og pute. Bulyst-konferansen på Belmeland kan døpes om til Kulyst-konferansen, og på kvelden kan Koholt og mannen hennes spille på samfunnshuset, i en direktesendt tv-galla. (Skulle denne ideen på et seinere tidspunkt bli satt ut i livet vil jeg be dere som leser dette om å bevitne at det er JEG som er opphavskvinnen.)

For meg har det alltid funket best å gå på byen, bøtte øll og være MEGASJARMERENDE (og aldri så lite frekk i tranten). Mister F. fikk jeg på kroken på Kurder Bing en lørdagsaften i 1999, og når man kan få tak i en slik glad laks for resten av livet, på en burgersjappe i Stavanger sentrum, i løpet av en trekvarters tid, ser jeg ingen grunn til at man skal nedverdige seg til å konkurrere på tv.