... bloggen var ikke død...

Hjernen min har bare vært full av beby-tanker de siste månedene, og jeg har selvinnsikt nok til å vite at det er lite interessant for andre enn meg selv. Jeg har hatt fri fra jobb siden 01.07. - og barnet kommer ikke før ca 06.09. - jeg lover at det ikke finnes en eneste tanke om graviditet, fødsel, barneutstyr osv som jeg ikke har tenkt fjørten ganger allerede. Sist uke ringte jeg jobben og tryglet om å få komme tilbake - å være husmor uten barn er ikke noe for meg. Min tidligere sjef foreslo tørt at jeg jo kunne prøvd meg på matlaging, rengjøring eller andre aktiviteter husmødre bedriver, i steden for å ha daglige lunsjer på kafè og shoppe bort alle pengene mine på internett. Vittig Fyr. Da vil jeg heller jobbe.

Apropos død. I helga døde en klatrer fra distriktet på ekspedisjon på K2. Sist uke døde en jevnaldrende jente fra hjemstedet mitt av kreft. Selv om jeg ikke eier fnugg av ekstremsport-lengsel selv, anerkjenner jeg at noen har lidenskap for denslags - og deres rett til å leve ut drømmen sin. Jeg syns klatrerens far sa mange fornuftige ting i Stavanger Aftenblad i dag, blant annet at familien ikke ønsker at den forulykkede skal fraktes ned fra fjellet fordi dette vil sette andre i fare. Det er alltid trist når unge mennesker dør. Det jeg stusser på er at vår regionale avis har laget en kondolanseprotokoll online der hvem som helst kan legge igjen sin hilsen til minne om klatreren. Er den enes død mer betydningsfull enn den andres? Er det noe mer heroisk over at noen dør på ekspedisjon, mens andre dør av kreft? Eller av overdose? Og er det nødvendigvis så bra å gjøre en families sorg til allemannseie, ved å legge ut kondolanseprotokoll på en avis sin internettside?