Hyttetur

Da jeg sto og snakket med en fjortis tidligere i dag kom vi inn på temaet hytteturer. Jeg omtalte fenomenet som om det skulle være en selvfølgelig erfaring for alle nordmenn, men fjortisen rulla med øya og spurte - hva er vitsen med hytter egentlig?

Og for en gangs skyld ble jeg svar skyldig. Selv er jeg oppvokt på et ørlite, iskaldt sted, praktsik talt uten naboer. Og hva gjorde foreldra mine når det var tid for adspredelse? Helt korrekt - de trødde unger og bikkje i bilen og kjørte 3 timer på dårlige veier for å komme til et enda mindre og kaldere sted. Mor røyka i bilen og far kløyp oss i leggen dersom vi bråka for mye. Postens Sommer-kasset rulla og gikk på stereoanlegget. I hytta var det ikke noe stereoanlegg - eller strøm, for den saks skyld. (Hvorfor kunne ikke vi drikke lunka melk til frokost? Var vi klar over at vi var heldige som i det heletatt hadde melk?) Det var bare å hakke tenner den tida det tok før fattern fikk fyrt opp, kjenne at det knaka i huden på kinna og at nesa var isende kald, og prøve å glemme at tårene spratt fordi hytta var full av røyk. Ellers var det ganske likt som hjemme - alle sammen satt inne og stura på lørdagskvelden, bare at vi ikke hadde fjernsyn med halvsju og fakta på lørdag. Vi hadde yatzy og potetgull, som vi sloss om. Og utedo, som lukta streik i renovasjonsverket med lykkelige feite fluer omkring på varme sommerdager, og som ga neglesprett i rævva på vinternetter. Do-papiret ble ruglete av fuktigheten, men det var det ingen som kunne se - for lys på utedoen var luksus og forbeholdt pyser. Søsken som ikke tålte oppsynet på hverandre måtte dele seng, og muselort på lemmen var en høyst hverdagslig affære. Etter to netter var det om å gjøre å komme unna med minst mulig innsats når det skulle vaskes ut. Kunne du slippe å pakke den helvetes soveposen selv lå det bra an. 3 timer retur på dårlige veier. Masing om is eller pølse i brød på ferjeleier med stusslige navn som Pyttlandsvik - og skammen om man møtte kjente etter å ha sminket seg i dunkelt stearinlys og med fett hår.

Alt dette som jeg hatet ville jeg fortelle fjortisen om - og jeg hadde lyst til å overbevise ham om at det var fint og godt. Men det klarte jeg altså ikke. Om femten år skal fjortisen blogge om hva familien hans gjorde i helgene i oppveksten. Om å få 1500 spenn og bli kjørt til nærmeste kjøpesenter, kanskje? Heldige fjortiser.