Vralte sa gåsa
Av og til sier jeg at jeg ikke eier det fnugg av konkurranseinstinkt. Til en viss grad stemmer det - hvis jeg vet jeg er middelmådig gidder jeg ikke lee en muskel for å prestere bedre enn godt nok. Ja ofte gidder jeg ikke å anstrenge meg for å prestere godt nok, en gang.
Sannheten er imidlertid mye mer kompleks enn som så, for i aktiviteter der jeg anser at jeg har talent går jeg gjerne over lik for å være BEST. Noen eksempler:
- karaoke (krever at jeg velger en sang som ikke går i høyden)
- rettskriving og gramatikk
- på italienskkurs
- være morsomst
- være flinkest på jobb
- sitte lengst på jobben etter kontorets stengetid
- ha størst menneskekunnskap i samtaler og diskusjoner som dreier seg om... å være menneske
- være mest mulig analytisk i politiske diskusjoner
- spille backgammon
- kjøre forbi syklister som ligger i veibanen (selv om de kjører fortere enn fartsgrensa)
- gå hjem seinest fra fest, når jeg ikke er gravid
Dette er viktige situasjoner, men jeg lever godt meg at jeg ikke lykkes hver gang. Det er imidlertid en situasjon jeg mestrer til fulle - og det er å gå fortest, så lenge det er på flatmark. Ser jeg en turgåer i stor fart - bak meg eller foran meg - så trør jeg på det jeg makter, og jeg blir ALDRI forbigått! ALDRI! Jeg klarer i tillegg alltid å ta igjenn alle i synsfeltet mitt, så fremt løypa er lang nok. Rødflammete og svett på ryggen, men likevel.
Nå har det seg imidlertid slik at jeg i dag har erkjent at gravide damer vralter fordi de har gåseformet figur, og at en umulig kan holde sitt normale tempo når en har bøll i bekkenet. Så må man bare tolerere at andre strener forbi med lette skritt, og dårlig skjult skadfryd. All denne lidelsen bare for å føre menneskeslekten videre, og helt uten tanke på egen vinning. Men det sier jeg dere - at det kommer en dag da Frk. Frekkesen har bakset distriktet rundt med vogn i et halvår, spist regelmessige måltider og en diett som ikke baserer seg på fløteis og cheeseburgere, en liten Frekkesen junior har slurpet i seg feit morsmjelk og bidratt til at FruFrekas har veldefinerete muskler - og der hun ikke har så tjukke ankler og bein at hun må gå i støvler eller adidas-flippflapper! Når denne dagen kommer ville jeg ikke sperret veien for Frøken Freken!
Sannheten er imidlertid mye mer kompleks enn som så, for i aktiviteter der jeg anser at jeg har talent går jeg gjerne over lik for å være BEST. Noen eksempler:
- karaoke (krever at jeg velger en sang som ikke går i høyden)
- rettskriving og gramatikk
- på italienskkurs
- være morsomst
- være flinkest på jobb
- sitte lengst på jobben etter kontorets stengetid
- ha størst menneskekunnskap i samtaler og diskusjoner som dreier seg om... å være menneske
- være mest mulig analytisk i politiske diskusjoner
- spille backgammon
- kjøre forbi syklister som ligger i veibanen (selv om de kjører fortere enn fartsgrensa)
- gå hjem seinest fra fest, når jeg ikke er gravid
Dette er viktige situasjoner, men jeg lever godt meg at jeg ikke lykkes hver gang. Det er imidlertid en situasjon jeg mestrer til fulle - og det er å gå fortest, så lenge det er på flatmark. Ser jeg en turgåer i stor fart - bak meg eller foran meg - så trør jeg på det jeg makter, og jeg blir ALDRI forbigått! ALDRI! Jeg klarer i tillegg alltid å ta igjenn alle i synsfeltet mitt, så fremt løypa er lang nok. Rødflammete og svett på ryggen, men likevel.
Nå har det seg imidlertid slik at jeg i dag har erkjent at gravide damer vralter fordi de har gåseformet figur, og at en umulig kan holde sitt normale tempo når en har bøll i bekkenet. Så må man bare tolerere at andre strener forbi med lette skritt, og dårlig skjult skadfryd. All denne lidelsen bare for å føre menneskeslekten videre, og helt uten tanke på egen vinning. Men det sier jeg dere - at det kommer en dag da Frk. Frekkesen har bakset distriktet rundt med vogn i et halvår, spist regelmessige måltider og en diett som ikke baserer seg på fløteis og cheeseburgere, en liten Frekkesen junior har slurpet i seg feit morsmjelk og bidratt til at FruFrekas har veldefinerete muskler - og der hun ikke har så tjukke ankler og bein at hun må gå i støvler eller adidas-flippflapper! Når denne dagen kommer ville jeg ikke sperret veien for Frøken Freken!
2 Comments:
Altså. Beklager, men.. grammatikk skrives med to m-er. Fnis.
Ellers må jeg si at jeg kjenner meg godt igjen i selektivt konkurranseinstinkt.
Og nå kunne jeg slettet kommentaren din, rettet opp feilen og latt som ingenting. Men min uendelige storhet gjør at jeg innser feilen og hever meg over det. (Mens min bildet av meg selv som habil rettskriver smuldrer opp inni meg.)
Legg inn en kommentar
<< Home