Veien til førerkortet

Jeg har hørt folk si "fekk du lappen te jul, eller?" i irritasjon over andres dårlige kjøreegenskaper. Da jeg pakket opp julegaven fra Opphavet i 1997, "Veien til førerkortet" ble jeg kjempeglad. Lite visste jeg da om torturen som ventet meg. Andre foreldre legger sin ære i å lære barna sine å kjøre, men mine kastet inn hånkleet lenge før det var min tur. Som alle andre bondegutter hadde storebroren min Ørjan kjørt traktor siden han var to, og jeg antar derfor at han tilegnet seg kunsten å kjøre bil meget raskt. Jeg har også blitt fortalt, gjentatte ganger, at han i motsetning til søster Bergljot og meg betalte gildet selv. Bergljot hadde på sin side ikke like lett for det, hun måtte i grøfta flere ganger. Jeg har forstått det slik at hennes følelsesmessige reaksjoner både på grøfting og på i det hele tatt å motta instruksjon har vært medvirkende da min far bestemte at han heller ville betale seg ut av det enn å teste sine pedagogiske evner på meg. Det er nok den dyreste julegaven han har gitt noen i hele sitt liv. Jeg hadde en rekke kjøretimer og ganske mange av disse gadd jeg ikke en gang å møte opp til fordi jeg enten heller ville sove eller var bakfull. En formiddag i august 1995 hadde jeg oppkjøring, hvorpå sensor Braut ikke en gang var i tvil om at jeg ville være en fare for både meg selv og andre dersom han lot meg stå. Min gode venninne Samantha hadde ingen trøstende ord å by meg, hun var rystet over at det gikk an å stryke på oppkjøringa. Et par dager etter sto hun der selv med ei leppe så sid at den kunne ha fungert som sitteunderlag for hele familien. Og hun har også 4 søsken.

Så flyttet jeg til Bartehovedstaden da, fast bestemt på at jeg skulle komme meg fra a til b med offentlig transport resten av livet. Men fadern var ikke innstilt på å la tusenvis av kroner forsvinne ut vinduet uten at datteren skulle få seg lappen, så han ringte en kjøreskole på Beinskjer som lå 1 1/2 times togtur unna. Kjørelæreren min på Beinkjer gjorde knapt annet enn å le av at vestlendinger blinker seg inn i rundkjøringene i steden for ut av dem - og det var ikke snakk om at jeg gadd å toge nordover for å bli ydmyket. Selvtilliten min var på null. Faderen oppdaget hvordan det lå an, siden det ikke kom flere regninger. Da jeg kom hjem til jul det året sto Bergljot på Smola med et skadefro smil rundt munnen, klar til å transportere meg til et spesiallaget intensivprogram på Stavanger Trafikkinstitutt. Jeg kjørte hele jævla ferien, og fikk til slutt sertifikatet.

Bergljot solgte meg min første bil, en 1986modell metallic Nissan Sunny som hadde stått i hagen hennes i ett år. Jeg klarte å prute den ned 14 000 kroner, det skulle vel bli noe sånn som 75% av startprisen hun ga meg. Min stakkars Sølvpilen (eller Sølvpikken som Bergjljot sa for å være slem) ble avlivet i 2 000, da var han gammel og syk og hadde en del sår etter min noe skjødesløse tilnærming til betongkanter, lyktestolper, andre trafikkanter ol. Jeg tok ham med til en bekjent som drev verksted hjemme på gården sin for å se om Sølvpilen kunne passere en EU-kontroll. Den første tilbakemeldingen jeg fikk var at jeg burde sveise hullet i karosseriet, siden det var stort nok til at jeg kunne stappe hodet igjennom. Avslutningsvis åpnet han panseret før han burna litt mens bilen sto i fri. Det viste seg da at hele motoren hang i ett feste, for motoren slo opp mot frontruta. Jeg skjønte at jeg måtte gi slipp på Sølvpilen. Helvetes EU, helvetes regelryttere.

Min neste bil lærte jeg aldri å elske, det var en blå peugot 505 som jeg kjøpte av onkel Tom Arve. Peugoten drakk bensin som om det skulle vært saft og ville sjelden starte. Da jeg endelig hadde fått ordna startmotoren oppdaget jeg til min fortvilelse at den hadde begynt å lekke bensin, av 70 nypåfylte liter (hadde stor tank)fra kvelden før var det bare rundt 20 igjen en morgen. Resten hadde laget en liten bekk som fulgte Moviksveien. I forbannelse over dette (og for å slippe den ekle bensinstanken) kjederøkte jeg 6 sigaretter på vei til jobb. Jeg har i ettertid blitt gjort oppmerksom på at røyking + bensin = trøbbel. Etter det igjen lånte Ørjan bilen min, og dagene etter la jeg merke til at det kom noen rare vanndammer bak framsetene. Vi tok Peugoten med på verksted for å sjekke pakningene og altslags. Så ble det godvær en stund, og jeg glemte hele greia. Til en gang min venninne Kathrin skulle sitte på i baksetet. "Hmmmm du...?" sa hun nølende "er det greit om eg plokke soppen?". Opp av baksetet sto det en 10 centimeter høy sopp. Jeg vil ikke si det var en kantarell, men det så definitivt ut som noe som hørte hjemme i skogen. Ørjan hadde ikke lukket takluka skikkelig, og hele bilen var gjennomvåt. Det endte med at jeg solgte kjerra til en mekaniker, ettersom jeg hadde anskaffet meg en kjæreste med sportsbil.

For ordens skyld vil jeg si at Bergljot er blitt mye snillere med åra, og at jeg nå kjører som en gud.