Første skoledag

I dag har tusenvis av norske unger vært på skolen for første gang. Noen har gledet seg og mange har gruet seg. Selv hadde jeg et ublidt møte med skolen. I friminuttet (etter at rektor Badla hadde lært oss at Italia så ut som en støvel) kastet skolens eneste negerbarn (Juli), en gulrot i hodet på meg. Jeg var sjokkert over en slik atferd. I ettertid har jeg fått vite at Juli hadde en hjerneskade. Og enda seinere har jeg fått vite at det IKKE dreide seg om en hjerneskade, men noe så dagligdags som adhd. I 1983 het det MBD (minimal brain dysfunction), diagnosen var få unger forunt og var synonym med hjerneskade for mannen på gården. I det jeg kom over sjokket etter å ha fått en gulrot i skolten, sprang Juni etter min elskede klasseforstander Rargameth med nåler og sakser - og livet mitt var nok en gang snudd opp ned. Rargameth var soldat i Frelsesarmeen, hadde briller og svart bart, veide omlag 110 kilo, og spilte piano. Hun var en fantastisk dame. Både Rargameth og Juli forsvant etter 1. klasse, og det er vel unødvendig å si hvem jeg savnet mest. Rektor Badla forskanset seg derimot på skolen i alle år, og alle som har gått der har sprø historier å fortelle om ham. Han var opptatt av miljøvern, røkte pipe og påsto hardnakket at alpelue var et eksempel på tidløs mote. VI var 10 og hadde aldri lest KK, men visste at han tok feil. Noen av oss husker veldig tydelig hvordan det var da han holdt en fraskilt far og hans 9 år gamle datter skjult i huset sitt, begge var etterlyst med bilde i avisene fordi saken ble regnet som en kidnapping. De eneste som ikke visste om dette var de som hadde lærerforeldre. Lærerforeldre sladrer som kjent ikke rundt middagsbordet så ungene hører det, i motsetning til alle andre foreldre. Da Badla skulle lære oss empati ba han oss om å komme med eksempler på medmennesker vi kunne be for. Daudun Raspetynn strakk hånda resolutt i været og bekjentgjorde at hans bønn gikk til den stakkars lille jenta som var stjælt fra mammaen sin, og at han håpet styggingene som gjorde slikt kom til å dø! Daudun var ikke den sprøeste chipsen i posen, akkurat, og jeg var ikke i fanclubben hans. Han hadde alltid snørrklyser hengende mellom nesa og munnen (unntatt når han akkurat hadde slikket dem vekk) og tisset på seg på bussen. Likevel - jeg syntes synd på ham da Badla føyk ut av klasserommet og nektet å komme tilbake.
På en måte tror jeg ikke at dagens skolebarn får anledning til å møte så mange fantastiske mennesker på sine skoler som vi fikk. Nymotens lærere er akkurat som andre folk. Desverre og heldigvis.