Kan det være ms?

Dette kunne vært en bra dag. For en gangs skyld spilte Rosenborg en sykt god omgang i går, og det er helt tragisk at kampen endte uavgjort. Jeg tror fullt og fast at Rosenborg kommer til å vinne serien i år (og alle kommende år) selv om vi ligger 10 poeng bak Brrrann. Rosenborg er et høstlag. Brann kan spille rævva til høsten. Likevel: et fotball-lag som ikke vinner kamper... det er jo ikke som det bør være. Det er så fordømt urettferdig - Viking spiller en drepende kjedelig kamp - får ett poeng. Rosenborg spiller seerverdig fotball - får ett poeng. Jeg skal finne opp et nytt poeng-system som belønner god fotball. Jeg lengter tilbake til tidlig 90-tall, da Gøran Sørloth regjerte på Lerkendal. Med seg hadde han Mini, Kåre Bruttern Ingebritsen, Leo, Trond Rambo Henriksen, Stig Inge Bjørnebye, Ola Bye Rise, Rune Tangen, Toto Dahlum, Skammelsrud, Karl Petter Løken. Nå kommenterer Sørloth trav på TV2, hockeysveisen har han klippet av seg, det er ingenting igjen. Bare Roar Strand. Det kunne vært en bra dag, men det er det ikke.

Jeg skalv litt i byxorna da jeg så 060606 lyse mot meg fra kalenderen i morges. Jeg ler meg skakk av sataniser og andre med nisje-identitet, men likevel. Det ville vært forjæklig om verden skulle gå under i dag, jeg har tross alt ikke rukket å sette nok preg på verden enda. Da jeg lusket opp trappene mot 2. etasje der jeg har kontor, presterte jeg å snuble slik at jeg landet med hele kroppsvekta oppå venstre hånd. Flotte greier. Forstuet både lillefingern og ringfingern. Langfingern forstuet jeg sist uke da jeg kleiset hånda i veggen i ren glede over å møte igjen en tidligere kollega. Denne mangelen på kroppskontroll kombinert med svært dårlig hukommelse gjør at jeg uroer meg litt, kan det være symptomer på en begynnende sykdom? Det verste med å mangle kroppsbeherskelse er den totale ydmykelsen av å ligge langflat på fortau og gulv rett som det er, jamrende og med publikum av varierende størrelse. Den pinligste episoden jeg kommer på i farten er da jeg ramlet av en buss på Lademoen i Trondheim, jeg tok et godt langt steg rett ut i ingenting og lå plutselig i søla. Da jeg skulle over veien etterpå hadde både jeg og bussen rødt lys samtidig, slik at alle trønderne kunne presse de rødmussede bartebefengte fjesene sine mot bussruta og studere meg i et par minutters tid. "hahaha ja ho va no bra arti ja" sa de sikkert og slo seg på knærne, før de nynnet litt på "Heile live for dæ, heile live for dæ, forbainne aill tåran å såran, når du snur dæ å ser på mæ..." (Terje Tysland). En annen gang kom jeg gående ned torgtrappene med en polpose i hver hånd da jeg tro over, dette var da polposene var burgunderrøde - sist gang platå var in. Uansett - jeg presterte å ramle på en slik måte at jeg ble liggende på ryggen med armene rett opp - slik at ikke en dråpe gikk tapt.
Fanken og - der var jeg rett over i anekdotene.
Etter dette ble bare arbeidsdagen verre og verre, noe jeg desverre ikke kan gi dere innblikk i grunnet taushetsplikt og etiske retningslinjer.

Da jeg gikk på jobb i morges bestemte jeg meg for at jeg i det minste skulle være sommerslig kledd dersom verden gikk under. Nå er klokka 21.40, og ikke en dritt har skjedd, så jeg angrer at jeg har frosset meg gjennom sosialt samvær på Hansenhjørnet i ettermiddag.

Hvor langt skal et slikt bloggnotat være? Jeg er fristet til å komme med en utredning om hvor dårlig syn jeg har (siden vi er inne på fysiske skavanker). Jeg tjente en del på det da jeg var liten, jeg fikk lov til alt jeg ville fordi det var så synd på meg som så så lite. Skulle fanken meg bare mangle og, etter årevis med lapp over øyet og guttebriller med buksestrikk i stengene for at de ikke skulle ramle av nesa. Takk Gud for kontaktlinser. Da jeg var liten, før jeg fikk briller, satt jeg på mors fang 24/7 med tommelen i munnen, jeg var skikkelig sjeløyd. Farmor trodde faktisk at jeg var mongoloid. Hun nekter på dette nå, men jeg har det fra flere hold.