Kjæledyr

En gang da kjæresten min og jeg gikk tur rundt Store Smokkavatn kom det så for meg at jeg ville ha en hund. "Eg vil ha ein honn!" sa jeg, "Eg vil ha ein honn og det gjer eg meg ikkje på!". Selv om Fredriksen ble overrumplet hadde han klart for seg hva han mente om den saken, og det var at vi aldri skulle ha hund. I 4 kilometer gikk jeg noen meter foran kjæresten min, fråden sto rundt kjeften og jeg snerret fra meg det ene argumentet etter det andre. Når jeg nå bringer dette på banen er det ikke for å understreke at Fredriksen ofte år det som han vil, men for å minne meg selv på at jeg må tenke før jeg snakker. Jeg vil vel for faen ikke ha noen hund - hva skulle jeg gjort hvis han hadde støttet det sinnsyke innfallet?

Jeg hadde pusekatt da jeg var fjortis. Seimann, som han het, bodde i senga mi. Når jeg klappet Seimann hoppet han opp og beit meg i nesa, ganske likt den mye omtalte huggormen. Om sommeren hadde han gjerne en 10-15 hanntikker i pelsen, og dem elsket jeg å lete etter, for så å klype neglene rundt de blodsprengte blemmekroppene og fjerne dem med et presist vridd "knepp". Lillebroren min hadde en kanin, men den døde av ensomhet. Og mor har hatt den samme katten i 18 år, den heter Rullerall og er helt splitter pine gal. Rullerall har føda i strømpehylla i klesskapet mitt på Påskeharens bursdag, og det var ikke særlig hyggelig. Dyr er vemmelige. De sleiker seg i rævva med de ruglete tungene sine, og i neste øyeblikk er de samme tungene på kjøkkenbenken. Hverken Harry Hamster eller Grapus bruker så mye som en kallori på å forsikre seg om at eierne har det greit, så til helvete med dem. Min hypotese er at mennesker har kjæledyr for å innbille seg selv at de er så jævlig viktige. "Hva skulle Harry Hamster gjort hvis ikke JEG ga ham pellets og betingelsesløs kjærlighet?" Da hadde vel Harry Hamster daua da, tenker jeg, og verden hadde vel ikke blitt et dårligere sted å være av den grunn.

Ærlig talt folkens, vi liker ikke dyr, gjør vi vel?