Borte bra, hjemme best

Her kommer en liten reiseskildring fra mitt tredagers opphold i hovedstaden, der jeg og en hel delegasjon fra Skavanker deltok på en konferanse om rus og ungdomskriminalitet.
Alle flyreiser starter med den helvetes sikkerhetskontrollen. Da jeg kom hjem sist viste det seg at jeg hadde tre lightere liggende i veska, utenfor den gjennomsiktige plastposen. Det betyr at jeg faktisk kunne sprengt dere i lufra selv om vi alle sammen hadde stått 25 minutter i kø først. Jeg gjentok bedriften også denne gangen, stappet noen ting i plastposen og lot resten flyte fritt i veska. Ble jeg stoppet? Nei. Min kollega Zara (som egentlig heter noe helt annet på Z, relativt likt en tidligere kvinnelig terrorist, og som derfor bør gås nøye etter i sømmene når hun skal ut og fly) måtte imidlertid kaste trantablette sine, fordi de så flytende ut på gjennomlysingen. Gutten bak meg - en 8-åring som skulle til besteforeldrene i utlandet - måtte kaste nugatti-tuben sin, selv om den var uåpnet. Selv om han ba pent om å slippe, og fortalte at Nugatti er det eneste han liker å ha på skiva. I søppelet med tuben. SÅ kom jeg til å lure på følgende: hva gjør de med alt det vi passasjerer (KUNDENE - eller de potensielle terroristene, om du vil) må kaste fra oss? Er det så lurt å ha åpne boss-spann stående med en masse sprengstoff i? Selv er jeg ikke så god i kjemi, og vet ikke helt hva som må til for å få til en eksplosjon - men hva om jeg kastet en fyrstikk nedi boss-bøtta, slik at liksom-colaen og liksom sjampoen og liksom Nughattien - som i virkeligheten er eksplosiva - tok fyr? Det ville jo ha mye større effekt enn om jeg bare fikk fyrt av min egen cola-light-bombe inne på flyet!? Jeg vet at jeg har blogget om dette før, men i og med at jeg har flydd en del i høst klarer jeg ikke å slippe temaet.

Neste del av en slik reise dreier seg om hotellet. Vi hadde fått oss rom på Thon Astoria, og jeg tipper at det er siste gangen vi bor der. Det er første gang jeg har bodd på et rom så lite at nattbordlampen opplyser hele rommet. Zara har klaus, og da jeg kom forbi rommet hennes første dagen sto døra hennes åpen fordi hun ikke orket å lukke den. Som på alle Thonhoteller er det strengt forbjudet å dusje med baderomsdøra åpen, ettersom brannalarmen kan gå av. Sabotøren i meg hadde veldig lyst til å dusje med døra åpen likevel, men det er jo ikke noe særlig å bli evakuert i nettoen - så jeg lot være. Det er så himla typisk Norge - en gigantisk kjede med ikea-bilder på veggene, minimal service og leirskolepreg.

Når sosialarbeidere reiser til andre byer er noe av det viktigste å kunne drikke mye øl uten å bli sett av klienter. Dette gjelder også når du er på tur i anledning rusforebygging. Det er helt utenkelig å la være å drikke alkohol. Denne gangen slo Zara virkelig ut håret, hvilket tydeliggjorde hvor lytt det var mellom våre to hotell-rom. Alt før jeg sto opp dagen etter visste jeg at hun var kjempedårlig. Når du ikke er helt i form selv hjelper det ikke å måtte forholde seg til andres brekningslyder. Det ble en strabasiøs dag for stakkars Zara.
Det beste med å dra på dyre konferanser i Oslo er å komme hjem, trygg på at du kan like mye som alle andre og jobber i en virksomhet som gjør en vel så bra jobb. Samtidig som du vet at ditt eget hjem er mye bedre enn et hotellrom til 800 kroner natta, og ikke ville vært noen andre steder enn i senga di. Og at det regner og er gråvær i Skavanker - og at det er like dårlig i Oslo. Borte bra, men hjemme best.