Løgn eller sannhet?

Jeg er et offer for det norske landbruket. Da vennene mine reiste til Bø i Telemark og Legoland og Syden (som jeg lenge trodde var et land. Jeg er fremdeles noe usikker på hvilke områder som hører inn under Syden. Er Afrika Syden? Neppe. Australia? Sør Polen? Syd Polen?) var jeg selv plassert ut som barnearbeider i siloen, eller som steinplukker på et jorde eller som sauesanker - til og med midt under Grand Prix, som er den jævligste tida å sanke sauer på, fordi lammungene er obsternasige og nekter å gjøre som Den Gode Hyrde (meg) sier når de er så små. Slik trodde jeg det var. I går kveld minnet broderen meg på at jeg var så ubrukelig i oppveksten at jeg ble sendt på ferie til mormor i sommermånedene. Jeg stiller meg ikke avvisende til denne påstanden, men den står unektelig som motpol til min egen identitet som overarbeidet tenåring. Broderen illustrerte påstanden med å minne meg på at jeg ved ett tilfelle påsto at en huggorm hoppet opp og glefset etter meg, for å slippe å rive opp flere revebjeller på jordene. Jeg kan se at dette kan framstå som lite troverdig, men jeg har faktisk et svært tydelig minne om at det var nettopp slik det var. Uansett - jeg innrømmer at jeg ikke er spesielt praktisk anlagt, og at jeg hatet slikt ånnasarbeid. Jeg mente det var uverdig at jeg - som var så morsom og intelligent- skulle utføre slikt arbeid. Er det meningen at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg evt har løyet meg vekk fra kjedelige ting? Jeg har tidligere satt fingern på at det er bedre å være smart enn snill. Her er min neste brannfakkel: det er bedre å være løgnaktig enn å stå i siloen.

Apropos løgn: jeg lyver. Særlig overfor mennesker jeg ikke kjenner. Ute på byen lyver jeg på meg at jeg er politi i sivil, eller flyvertinne, eller Jehovas Vitne, eller at jeg er gravid med trillinger, men tror at forskningen hva alkoholinntak under svangerskapet angår bare er humbug. Jeg sier at jeg står på FRPs liste for neste kommunevalg, og at jeg har vært kjæreste med Ole Klemmetsen. Kan godt være at det ikke er pent å lyve. Men det er så mye morsommere. Tenk om andre også tok litt mer ansvar for at det skulle oppstå flere absurde situasjoner i hverdagen?