Vær voksen - si opp Planfadderskapet

For noen år siden bestemte jeg meg for å bli voksen, dette innebar i realiteten bare to endringer i livet mitt: 1) månedlige trekk til BSU-konto.
2) Jeg meldte meg som fadder for Plan Norge

I ettertid har jeg tenkt at man ikke bare kan bestemme seg for når man vil bli voksen. Plutselig skjer det ting og tang inni deg og utenpå deg som gjør at du enten føler deg steingammal eller som en drittunge. Jeg har tidligere vært innom fylleangst og søvnrytme. I den siste tiden har jeg i tillegg tatt meg selv i å irritere meg over ny teknologi. Trenger vi virkelig mer teknologi? Har jeg spurt meg selv. Jeg liker Windows 98, jeg. Hva skal vi med en nyere versjon. Jeg innser at dette er svært alvorlig. På den annen side: for en uke siden holdt jeg på å le meg forderva da jeg spurte min kollega Tim om jeg fra nå av kan si timmelibim og timmelibam. Og i ettermiddag - da jeg ble sur fordi Fredriksen skulle ut og drikke vin og ikke være sammen med meg, planla jeg en grusom hevn - nemlig å gjøre så forferdelig mye husarbeid mens han er ute at han kommer til å få dårlig samvittighet når han kommer hjem. Ikke så voksen strategi det heller. Om mulig blir dette enda mer barnsllig ved at jeg etter et kvarters husarbeid la meg på sofaen og så 3 episoder av Sex and the city på dvd.

Egentlig var det Planfadderskapet mitt jeg ville skrive om. Jeg brekker meg når jeg ser at venner og bekjente har planfadderbarna sine i glass og ramme. Har du unger: greit nok - fint at du lærer barna dine at det fins folk som lever under andre forhold og at vi må bidra. Er du over 30 og barnløs MED fadderbilde stående framme: PATETISK! Selv ble jeg ufattelig skuffet da jeg fikk mitt første fadderbarn. Jeg hadde sett for meg en tannløs hjerteknuser fra Mexico, men fikk et fotografi av en 17 år gammel gravalvorlig gutt fra Thahiti. Jeg ble litt skeptisk da jeg fikk et tre linjer langt brev fra en sosialarbeider der han bor, der det sto at gutten ikke kan skrive, men er fryktelig interessert i å høre mer om meg. Hva vil egentlig en 17åring høre om en 30 år gammel tante i Norge? Og hvorfor kan han ikke skrive, når han har gått på planskole i mange år? Jeg la skepsisen til side og skreiv et langt koselig brev om living in the 4th biggest city in Norway, og fikk til svar at gutten nå er myndig og derfor ikke skal ha noen fadder lenger. Den neste gutten jeg fikk het Elisson, er 8 år og fra Brazil og jeg tenkte at dette er gutten sin - som sender tegning av en løve, og allslags! Tre måneder etter at jeg sendte det andre brevet til Ellison fikk jeg brev fra plan om at gutten ikke lenger er med i prosjektet. Vedlagt fulgte et bilde av Jully fra Ecuador. Ut fra mine erfaringer med Plan Norge har jeg tatt en voksen avgjørelse - jeg skal sende mappa i retur. Jeg har en gryende mistanke om at Plan er et skalkeskjul for onde mennesker som spiser små barn. Inntil jeg får sjekket dette ut vil jeg oppfordre alle til å si opp sine fadderordninger. Pengene kan du bruke på brennevin eller spilleautomater.