Om ALT (og ingenting)

Så har jeg vært mor i 10 dager, og tenkt at jammen burde jeg blogge litt snart for å vise at jeg er opptatt av andre ting enn meg selv og barnet mitt. Men det er jeg ikke. Jeg har vært gjennom fasene:
- super-gravid uten noen plager eller hormoner
- rier i halvannet døgn
- fødende i 55 minutter på sykehus
- stoltehet over at jeg er et råskinn som nesten føder hjemme, og som ikke trenger dop, gass eller nåler for å klare det
- overveldett over at jeg har et barn som er mitt
- følelse av å være totalt inkompetent
- en million billiard hormoner som raser rundt i kroppen og får tårene til å sprute
- følelse av å være på grensa av galskap (etter null søvn)
- engstelse
- dager uten annet enn pikebarnet hengende i puppen (mao - ikke lest avisen, ikke dusjet, vaset rundt i boxershorts og t-skjorte hele dagen)
- enorm stolthet og glede over at dette fantastiske vesenet finnes, og at mister F og jeg har laget det selv.

Og selv om jeg har lånt en haug med penger av banken og renta stiger og jeg skal betale tilbake hvis jeg klarer - tror jeg framtida blir fin. Og jeg tror at dere andre også får en fin framtid. Har dere nedtur i dag blir det opptur i morgen. Det ordner seg.