Norsk narkotikapolitikk

Jeg blir nok ansett som en forfekter av gamle verdier i diskusjonen om hvorvidt norsk narkotikapolitikk er feilslått eller ikke. Det betyr ikke at jeg ikke er for en human narkotikapolitikk, bare at jeg legger helt andre ting i hva en human narkotikapolitikk er.

Skuespilleren Fjoner spør i en kronikk om vi virkelig tror på et rusfritt samfunn, og hvis vi ikke gjør det - hvilke konsekvenser dette bør få for måten vi håndterer narkotikaspørsmålet. Fjoner viser til at vi i Norge har hatt svært høye overdosetall, og dette i seg selv blir et slags bevis på at politikken er feilslått. Selv om alle liv er verd å redde syns jeg likevel det blir en lettvint omgang med tall - for du kan gjøre akutt-tilbudet i de store byene langt bedre, redusere dødsfallene og ha like mange rusavhengige i parkene, i de dårlig vedlikeholdte leilighetene, hospitsene og alle andre steder for den del. Det ser ut til at verdighet for enkelte er å redusere et problem som er både helsemessig og sosialt til kun en sykdom - der heroinet selv skal være medisinen. Del ut heroin til de narkomane, så de får et verdig liv. Kanskje det er nedlatende av meg - men jeg kan ikke være med på det. Jeg kan ikke være med på at helsevesenet skal dele ut gift til folk og kalle det medisin. Jeg kan ikke gi opp troen på at mennesker kan bli rusfri, med rett hjelp. Og jeg er overbevist om at vi kunne gitt langt flere rett hjelp om vi ville brukt mye nok av skattepengene våre på den. For mens den gis koster rett hjelp langt mer enn et halvt gram heroin om dagen, sosialhjelp og kommunal bolig. En human ruspolitikk vil for meg åvære å møte alle de behovene som hver enkelt har, på en kvalitativt skikkelig måte, over tid. Skikkelig bolig. Skikkelig dagtilbud. Omgang med familien, og gjerne familieterapi dersom det er ønskelig. Mulighet til å delta i fritidssysler, reiser, denslags. Det humane ligger i å tro på at alle har ressurser i seg til å lykkes, og i å anerkjenne at alle mennesker har behov for å bli møtt med forventninger og tilbud som er individuelt tilpasset.

På sikt er rett hjelp en gullgruve. Både for den som mottar hjelpen og for oss som samfunn.

Jeg må tro på at alle kan lykkes. Samtidig som jeg vet at noen ikke kommer til å gjøre det. For meg ligger nøkkelen i å tro at de menneskene jeg møter er de som vil klare det. Og i å gjøre det jeg kan for at unge i en vanskelig livssituasjon skal få hjelp tidlig nok til at de aldri får et vanskelig forhold til rus.

Alternativt kan jeg gi opp. Dele ut heroin hos legen. Bygge sprøyterom så de kan få sette skudda sine i fred. Og kanskje dele ut brennevin til alkoholikerene og penger og sjettonger til de spilleavhengige med det samme.