Mitt liv i høyborgen, del 1

Etter vel 14 dager i høyborgen kan jeg berette at å bo i nytt hus ikke er slik jeg hadde sett for meg. Det er rart hvor godt du legger merke til nødvendigheten av små duppeditter og større duppedatter når du ikke har dem. Og jeg mener ikke internett. Nei - jeg mener flusheren på toalettet. Den første uka hadde vi ikke trykkeknapp. Mister Frekkesen instruerte meg i hvordan jeg skulle blåse i den blå ledningen som stakk ut av veggen, slik at trykket skulle spyle bimmelibim og bommelibom ned i toalettet. Han svor at det var teknikk mer enn kraft som avgjorde om det var suksess eller katastrofe. De første dagene måtte han blåse etter meg. Så kom hverdagen, og mister Frekkesen måtte på jobben. Jeg lå våken om natta og tenkte på hva jeg skulle si og gjøre dersom vi hadde håndverkere i hus, og de ville låne toaletten - og så hadde jeg ikke klart å blåse av gårde bommelibommen. Dette var bortkastet energi, for håndverkerne kom aldri. Etter en uke med blåsing kom to sjenerte rørleggere, jeg omfavnet dem og fortalte at det ikke er bare bare for en dame som har slurvet med knipeøvelsene å blåse kjempehardt inn i en blå ledning i veggen. Jeg tror ikke de forsto bæret - men de monterte nå flusherne, og fra nå av skal jeg lovprise den lille knappen hver eneste gang den har vært i bruk.

En annen ting man savner når man bor i en høyborg med avsindig store vinduer i fronten, er gardiner. Når det er 29C i sørlandsbyen vår er det litt kjibt å ha jordbærplast kjøpt på felleskjøpet foran vinduene,- som er 2,40 høye og utgjør en hel vegg i rommet. Jordbærplast har som hovedoppgave å suge varmen til seg, og ikke slippe den ut igjen. Den som har funnet opp jordbærplast har gjort en skikkelig god jobb.

Forresten - etter mye styr med blåsing i den blå ledningen spurte min gode venninne Tine hvorfor jeg ikke bare slo en bøtte vann ned i toalettet etter meg. Det kunne jeg ikke svare på.