Mitt liv i høyborgen, del II

Det er en grunn til at jeg foretrekker gamle biler. Og det er IKKE angsten i magen når en ny lyd fra motoren melder seg. Eller irritasjonen over at stoplyset og de andre lysene i dashbordet blinker som et jækla italodisco, for den saks skyld. Det er av den opplagte grunnen. Frekkesen liker nedsarva biler, så ingen legger merke til - eller enda verre: blir sinte, om hun erverver en ny ripe i lakken. Denne preferansen kan overføres til bopæl. Om ikke en rønne er tingen, vil jeg anslå at hus bygd på 60-70-tallet, opp-pusset på slutten av 90-tallet ville vært noe for meg. Uten furu og okergule og bonderøde vegger, kun avdelt av et dekorativt tapetbånd, selvfølgelig. Jeg har sagt til venner og kjente - hvordan skal det gå når jeg - JEG - skal eie noe så fint og nytt og dyrt??? Jeg kommer til å ødelegge det med en eneste gang! Og folk har smilt skjevt og forsikret meg om at jeg tar feil. Lurt på hhvor denne dårlige selvtilliten kommer fra. (Og selv om jeg ikke har svart direkte på det siste kan jeg love at det finns i bøtter av spann å ta av. Dårlig selvtilit, altså.) Så har jeg vel egentlig slått meg til ro med at det kommer til å gå fint. Etter fire overnattinger i høyborgen - som ikke må forveksles med et drivhus, (selv om det har jordbærplast foran vinduene og tempen på soverommene ligger på en 40-50 C døgnet rundt, ) Kom jeg ned på kjøkkenet en morgen for å oppdage at det var noe rart med gulvet. Det var lett å få øye på, ettersom kjøkkenet er nesten 40c og kun var innredet med en babystol og to hvite kurvstoler fra svigers. (Vet ikke når kurvstoler var moderne, jeg, men de hadde sikkert passet godt i 90-tallshuset mitt.) Ved nærmere ettersyn kunne jeg konstatere at det var snakk om en 20 - 30 kulerunde hull i parketten. En av kurvstolene hadde en skrue stikkende ut under et stolbein, og hver gang jeg hadde satt meg i den stolen (og tatt i betraktning at vi bare hadde to stoler var det nødvendigvis ganske ofte) hadde jeg altså borret et hull i det gjeve gulvet. Skruen var ironisk nok satt inn fordi en gulvbeskyttelsesdings hadde falt av, og hos svigers som hadde tepper på gulveene var det viktigere at stolen ikke vippet enn at skruen kunne komme ut.
Det ble tårer ogtelefoner til mor og Bergljot som trøstet så godt de kunne. Heldigvis har vi to pakker restparkett liggende, og heldigvis har parkettmannen sagt han kan komme og ta opp det hullete og legge ny.

Det er ikke alltid så kjekt å ha rett. I allefall ikke når det kommer til selvinsikt av typen "jeg er en person som ødelegger alt rundt meg, og bør derfor bare eie gamle og stygge ting."