Glade jul, heng i og pul

-Nå høres du ut som en barnløs sosionomkjerring på over 30! Det er min gode venninne som sier det. Hun med jobb i det private næringslivet, tre barn og et plettfritt hjem. Vi sitter på kafè. Jeg har nettopp klaget over alt jeg hater med jula, og min venninne har påpekt at jeg har klare fellestrekk med Prusiluskan, Pippis barnevernkurator. Jeg forstår såpass at det ikke er et kompliment. Som seg hør og bør har hun sendt meg julekort for flere uker siden, der hele familien er avbildet sittende på et saueskinn foran peisen. Det henger på kjøleskapdøra, sammen med et utall andre kort i samme sjanger. Odin og Trym på nissens fang. Aurora på gyngehesten. Lotta på trestubben. Unger jeg ikke har sett siden forrige julekort. Bakpå stå det kanskje en liten hilsen fra oss i Storbakken eller God jul og godt nyttår, håper vi møtes oftere i 2007! Jeg har aldri forstått om det er påkrevd å sende kort tilbake, til tross for at de fleste vennene mine bor innen en radius på tre kilometer. Ved siden av alle de smilende barnefjesene henger oppkopierte brev som beskriver hverdagslivet til familien Jensen og Hansen i detalj. Ferien i år gikk itl Kroatia. Far har byttet jobb og mor har gått på kurs i prydsøm. Grandtante Astrid har hatt en lei blærekatarr men er på bedringens vei. Og jeg vet at det bare er snakk om dager før innboksen på mobilen min fylles av kjedemeldinger med engler, lys og trær. Det er så koselig at det er til å spy av.

På Kvadrat kjøpesenter går venninner i barselpermisjon vogn i vogn. Ungevrælene blander seg med stemmene til Maj Britt Andersen og Bettan - og jeg finner det underlig at dette er de samme barna som jeg ser dypt inn i øynene når jeg skal i kjøleskapet for å hente meg en pils. På bilradioen sier Steinar Lem at vi kjøper for mye, og heller bør konsentrere oss om å være sammen med de vi er glad i. Jeg nikker gjenkjennende og sneier en pensjonist på vei over gangfeltet for å rekke IKEA. Klokken er 21.57 når jeg er ferdig med dagens gjøremål, og jeg napper med meg en boks ferdig pepperkakedeig og en grell lysestake til jobbens julekalender.

Vel hjemme med alle poser siger det inn over meg at jeg aldri vil matche min venninnes standard verken på kakefronten eller på vaskefronten. Jeg får ty til grønnsåpe i små glass bak gardinene og dempet belysning i år også. Og alle juleselskapene jeg skal delta i, fremdeles uten barn (og du må huske at tiden går du blir ikke yngre med åra, og bor du fremdeles i leid leilighet?? og det er da enda godt at du blir gift til sommeren) må jeg bare lide meg igjennom. Play Station-spill skal byttes med dorullnisser. Naboungene skal ringe på døra klokka 08.50 den 2. juledag for å synge Sabeltannsangen iført nissemaske, uten noe særlig innlevelse - for å gjøre seg fortjent til en neve twist. (Man kan ikke gi frukt til julebukkunger lenger). Så får foreldrene deres sove litt frampå. De eldre ungene og fedrene deres skal tross alt kose seg med fyrverkeri resten av romjula. Hvem i helvete er det som har bestemt at jula skal være ungenes høytid?