Kan det være podagra?

Jeg er kommet i en alder der vondter (og særlig mine egne) er mitt favoritt samtaletema. Jeg strides mellom intellektet - som forteller meg at jeg ikke kommer til å bli invitert mange steder dersom jeg fortsetter slik - og følelsessenteret som sier JA JA JA MER OM MIN EGEN HELSE!
På julaften ropte jeg alle de styggeste ordene jeg kan høyt ut i rommet da jeg moste høyre peketå mot en dørstokk. Det verste var i og for seg ikke smertene, men at jeg ikke har kunnet gå i høye hæler og dernest ikke i de fine kjolene jeg har pakket i kofferten etter ulykken. (Kan ikke gå i joggesko og kjole.)

1. juledag våknet jeg opp med en enorm gomme! Der venstre visdomstann en gang sto (jeg fjernet alle fire samtidig, og det skal jeg fortelle om en annen dag.) var det nå bare en chunk av dunkende ... gomme. Jeg tenkte som så at dette kan jeg bære meg litt over, men at det nok går over av seg selv. Så feil kan man ta. Jeg ser nå ut som om jeg har downs syndrom i halve fjeset. Jeg er hoven fra halsen til øverst på hodet, kjeven henger ned og øyet er dobbel størrelse, pløsete og skummetmelkfarget. Det er stygt og det er vondt.
Ikke minst er det hekkans ubeleielig å være rammet av slike ulykker en uke før jeg skal på snowboardferie til Italia med min kjære.
I lengsel etter en sykemelding spurte jeg min mor om det kanskje kunne være kusma, men hun svarte at jeg jo har hatt kusma før. Så ble jeg altså nødt til å innrømme at jeg ikke hadde kusma da Bergljot og Ørjan gikk rundt med bolletryner. Jeg hadde behov for oppmerksomhet. Det er en ærlig sak.

Kl 12.45 tropper jeg opp på tannlegekontoret for å få fotografert elendigheten. Jeg er paranoid og hypokonder. Jeg har dødsangst. Stakkars meg. Men jeg har i alle fall noe viktig å snakke om.