Reisebrev fra Portugal

Saa er vi altrsaa i Cascais, og jeg blogger uten de tre stolte norske bokstavene ae, oe og aa. Jeg maa innroemme at jeg godtet meg da jeg saa vaermeldingene for vestlandet like foer avreise. Graatt og kaldt! Makan til timing! Like etter sjekket jeg utsiktene for Portugal: identisk med vaeret hjemme. Herren straffer paa stedet, som Vidar pleier aa si. Etter 2 doegn kan jeg berolige dere 3 faste lesere med at vaeret her er straalende, og JA - jeg er solbrent.

Nu vel, vi la av gaarde grytidlig loerdag morgen. Fredriksen er oppdratt til aa vaere ute i god tid, selv foretrekker jeg aa vaere saa sent ute som overhodet mulig. Flaks for meg at jeg har en Fredriksen, ellers hadde det blitt sommerferie paa Storhaug. Det var fullstendig kaos paa Sola, selv om fluggelederne for en gangs skyld var paa jobb. Jeg undres paa om denne erfaringen vil medfoere at jeg samtykker neste gang Fredriksen foreslaar et avreisetidspunkt? Neppe.

Fra barndommen (som tross alt ikke er saa lenge siden, vi snakker 20 - 25 aar) husker jeg at halve gleden med aa dra paa ferie var selve reisen. Jeg utelukker ikke at dette har sammenheng med at at vi aldri dro noe annet sted enn til mormor i nord troendelag. Aa fly var luksus. Alternativet var 100 mil i bil, med en kjederoeykende mor, en far sol lo av sine egne grufulle promper og en bror som spoey ut bilruta fra Odda til Steinkjaer. I tillegg hadde jeg paa den tiden to soesken til som hver paa sitt vis var ganske irriterende. Fly var luksus.
Hekkan - en tur med westamaranen kunne vaere eksotisk nok, aa pelle tyggis opp fra askebegerne - Gilli ballai, som de sier i Eigersund.

Naa hater jeg alle former for kollektiv transport. Buss, baat, fly - alt er like ille. Derfor var jeg happy as hell da vi landet i Lisboa, og dibbet etter aa gaa paa land. Minuttene gikk, og jeg sa kjekt til Fredriksen "Naa skal du se at de ikke klarer aa aapne doerene!" LIke etter gikk lyset, samtidig som airconditionen skrudde seg av. "Meine damen und herren... det viser seg at stroemproblemer gjoer at vi ikke faar koblet sammen flyet og accessrampen" Steminingen var (bokstavlig og billedlig talt) trykket. (Her bytter jeg form fra preteritum til presens, og det er et bevisst valg) Foran meg i midtgangen staar en snauklippet amerikaner, med sin soenn paa rundt aatte og en kvinne som jeg antar er guttens mor. Han har paa seg kamosekk med etternavnet sydd godt synlig paa, et annet sted paa sekken staar det "Operation Iraqi Freedom". Ja vel, gidd aa gjoere oss alle til et maal for terror. Foer jeg har tenkt tanken ferdig snur mannen som sitter i setet ved siden av Amrisen seg mot gutten og sier "Sorry". Vaar venn, frigjoereren, broeler tilbake "Ofcourse you`re sorry! Do NOT touch my child!!!", den andre passasjeren sier forskrekket at han bare kom borti, men faar foelgende svar "I saw your hand, mister, do that again and that will be me slapping you!" Amrisen pruster og peser, og jeg brenner etter aa slenge med leppa, men toerr ikke. La det vaere sagt, soennen hans hadde hylt helt fra Frankfurt, og det var faktisk ingen som hadde smekket til ham. Syns ikke det er veldig betryggende at slike som han vaser rundt med vaapen. Det er bensin paa fordomsbaalet mitt. Doerene aapnet seg - og der var Portugal.

Naa har vi vaert her i to doegn, og vi har det nyyyyyydelig. For en gangs skyld er det jeg som har organisert, og det har jeg gjort godt, om jeg maa si det selv. Hadde det vaert noe aa rakke ned paa saa hadde jeg gjort det.

Foerste kvelden lot vi oss inspirere av at Portugal slo Iran i fotball, saa vi feiret med store mengder Sjampis. Ingen legal rus er bedre enn champagnerusen. Kanskje ingen illegal heller, men det vet jeg lite om. Jeg snoevlet porugisiskengelsknorsk til de classy bartenderne paa hotellet, og forsto av blikkvekslingen dem imellom at det var paa tide aa legge seg. Og det skulle pinadoe bare mangle, klokka var tross alt 21.40.

Dagen etter lot baade jeg og bartenderne som ingenting. Det var overskyet fra morgenen av, saa vi vandret rundt i byen. Det er svart og hvitt boelgemoenster av brostein, og smaa koselige smau overalt. Man ser rett ut i Atlanterhavet (ikke middelhavet, som Krompen sa da han var paa statsbesoek her)og det ligger en haug med fiskebaater ankret opp i fjorden som gaar ut fra sentrum. Saa langt har vi bare moett èn tannloes tigger (Fredriksen ga 1 euro) og to sellere (Fredriksen har kjoept ett par fake armanibriller, til hans forsvar vil jeg nevne at han ikke hadde solbriller fra foer). Vi har kun spist paa middelmaadige turistrestauranter til naa, men har styrt unna Mc Donalds. Jeg har syket meg opp til aa spise fisk i kveld, gjoer sjelden det i utlandet.

I gaar ettermiddag og i hele dag har jeg ligget pal ved bassenget. Det har vaert varmt, og jeg er ganske roed. Vidar har dormet under parasollen. Grunnet en stygg skade paa hoeyre peketaa har det blitt minimalt med bading. Alle som har sett aapne saar etter at de har vaert i kontakt med vann skjoenner hvorfor. Jeg har kjoept: ett par sandaler, med matchende belte, en veske (faatt av den snille kjaeresten min) og to par oeredobber. Ja og saa en god del sminke paa taxfree. Alt dette var foer jeg ringte kontofonen :(

Ferie er bare saa utrolig good! Og aa faa reise sammen med sin beste venn! Naar vi kommer hemmatt skal jeg foerst paa volleyballen, foer vi faar besoek av vaar sjoenne nevoe fra Eigersund. Vi skal paa stadion og se RBK banke Viking! (Brede Hangeland satt forresten foran oss paa flyet fra Sola til Copenhagen, haaper paa flere kjendiser.) Jeg har faatt tigget meg til en friuke i midten av august, og har ogsaa en uke fri uten planer fra 3. juli. Kanskje min anonyme venn fra foerde vil komme paa besoek da??? jeg har fremdeles ikke mobiltelefon, saa all kommunikasjon maa gaa via bloggen. (I morges fant forresten Fredriksen norkkelkortet mitt i soeppelet paa badet. Kommer aldri til aa finne den hersens mobilen.)

Tudelu saa lenge.