Reisebrev

Ja vel. Det er meg igjen. Akkurat nå skulle jeg sett verden fra Autobahn, klaget over en natt med sjøsyke, hørt på lydbok, spist på lugubre veikroer, snakket med Fredriksen om snøforhold og værmeldinger. Men så har det seg slik at vår stolte Citröen xantia ikke ville frakte oss lenger enn til Svikeså før varsellampene begynte å lyse. SÅ var det bare å snu da. Og her sitter jeg. På Svorhaug. Med tomt kjøleskap. Med tomme klesskap. Og tom pung. Bil og kofferter og det hele er på verksted. JAjajajajaja - men det kunne alltids vært værre. Å ja da. Man skal være glad man har helse og kan jobbe. (Selv om man stusser på at man på nytt ser ut som om man har downs syndrom og tenker at det er rart at det skulle blusse opp igjen bare fordi man glemte å ta den siste tabletten på pencillinkuren. Og så ser man oppi eska og der ligger det jammen meg ikke bare en tablett - men 6! 1/3 av hele kuren. Sett slikt! Så ringer man legevakten og sier man skal på ferie og om man kan få komme og få en ny resept. Men nei da, det går ikke an. Hold deg hjemme og gå til legen i morgen sier sykepleierdamen. Så velger man å trosse angsten å dra av sted like vel, og så ender man pinadø opp hjemme samme kveld. Og når man ringer legen sin dagen etter får man bare beskjed om at det ikke er ledige timer, og at man får holde seg hjemme dersom man er så redd for at man har downs eller svulst på hjernen. Nei da så sånn er det. Og jobb? Ja visst har man jobb. Man er ansatt i kommunen og har jobb til evig tid. Man skal faktisk jobbe i 30 år til før man kan pensjoneres. Om da ikke pensjonsalderen stiger. Så sånn er det med den saken. Jævla heldig er man.)