Parli l`italiano? No?

Jeg ser paa denne og alle andre ferier som sosialantropologiske prosjekter. Som regel gjoer jeg alt for aa gli inn blant de lokale, men med blondt haar, femten hundre fregner og blaa oeyne er det vanskelig aa overbevise noen om at man er portugisisk, eller italiensk for den saks skyld. Det er jo dette med spraaket da, de snakker fryktelig rart her nede. Ikke en gang Fredriksen kan snakke portugisisk, han kan baade italiensk, engelsk og tysk flytende skriftlig og muntlig. Jeg kan ogsaa litt italiensk. Motivert av den danske filmen "Italiensk for nybegynnere" meldte jeg meg paa et kurs paa Aftenskolen. Jeg fikk ogsaa presset min mor og hennes venninne til aa begynne sammen med meg. La meg si det slik: filmen gir paa INGEN maate et realistisk bilde av hva som foregaar paa et kveldskurs i italiensk. Her var det hoeyrlesning og hoering i lekser og alt mulig. Heldigvis har jeg et godt spraakoere, og det ble tidlig klart for meg at jeg var best av alle i gruppa. Dette er intet mindre enn en sjeldenhet, og derfor noe alle burde unne meg.

Tilbake til ferier og sosialantropologiske prosjekter. Jeg er veldig glad i mennesker, men samtidig ganske redd for mange. Det viser seg at den tjukke gutten med sigarettbrennmerke i oeyekroken har en like tjukk far (Melonen faller ikke langt fra stammen, som de sier), og de to bader stadig sammen i poolen. Det er en mor/ kone der ogsaa. Saken er at de har det saa fryktelig kjekt, og de er snille og blide mot alle. Saa snille og blide at jeg blir litt skeptisk = redd. Pappaen har i tillegg fryktelig mye kroellete haar paa skuldrene og saa gaar det en slags trekant med haar opp fra speedoen hans, bak paa ryggen. Det er ikke pent. Fredriksen kaller dette fenomenet for Bermuda-triangelet. I gaar da jeg skulle ta heisen kom jeg akkurat samtidig med far og soenn (han heter Joe), og da de smilte kjempesmilene sine og gjorde plass til meg stotret jeg bare fram "I think I`ll wait for the next one". Jeg foelte meg ganske slem inni meg, men for alt jeg vet kan det hende at de tenkte at jeg ikke ville trenge meg paa. Samtidig var jeg ganske forbanna paa Sjebnen som sendte dem bort til heisen akkurat i det jeg skulle opp. Som om ikke dette var nok: hvem tror dere kom til syne da heisdoerene aapnet seg i 4. etasje i morges, da jeg skulle ned til frokost? Nemlig.

Hva har vi ellers gjort de siste dagene? Vi har vaert i nabobyen Estoril, som har et gedigent casino og ingenting annet. VI har steikt oss i sola. Vi har lest tre boeker: Mysteriet i Santo Fico (Feelgood bok om en soevnig italiensk by), Et velsignet barn av Linn Ullmann (Paa ingen maate feelgood, men veldig bra) og Harens aar (absurd bok skrevet av en finne). I morgen drar vi videre til Sintra.

I gaar spiste vi paa en Michellin-restaurant som heter Fortalezo. Den ligger paa en klippe og er veldig fjong. Jeg bestilte gaaseleverpatè, selv om jeg syns det er det vaerste som finnes i hele verden. Og saa ble jeg veldig kvalm etterpaa. Men utsikten var ubetalelig. Den var saa vakker at jeg nesten maatte graate en skvett.

Jeg kom til aa tenke litt paa uttrykket tudelu. Kommer det av det engelske To the loo (til badet)? Og i saa fall, er det bare en annen versjon av Hadet paa badet? Og i saa fall- hadde alle dere andre forstaatt det allerede?