Det går nedover

Det går nedover med Frekkesen. Der hun tidligere kunne være ballets dronning flere dager i strekk, er hun nå klar for uføretrygd etter en helaften med ost og kjeks og vin. Mye vin, men likevel. Frekkesen frekker seg til med historier om de som ikke er til stede, og kommentarer i diskusjoner hun ikke har noe med - men i motsetning til tidligere har hun dårlig samvittighet dagen etter, og ringer rundt for å nyansere/ beklage/ oppklare. For hun tror fortsatt at hun er midtpunktet, og at de andre bruker mesteparten av sin energi til å analyse utsagnene spesielt, og hennes væremåte generelt. Ungdommen er bortkastet på de unge. Måtte de drikke nå mens de tåler det.

Kvinnedagen

Jeg ville ikke vært mann selv om det automatisk følger med 20% lønnstilegg.

Huff så kjedelig å måtte ha testikler og penis som står når du vil den skal ligge og ligger når du vil den skal stå og hår på ryggen og kunne miste håret på hodet i det man blir skilt og skal på kjøttmarkedet for andre gang og forhåpentligvis sjekke opp en 20 år gammel veldreid legesekretær som snart slår i gjennom som skuespiller vel vitende om at hun ikke er på topp seksuelt før hun blir 35 og du selv er laaangt forbi middagshøyden uten at det hjelper på forventningspresset og ikke bare det kanskje hun til og med forventer at du skal gjøre halvparten av husarbeidet også sånn som dagens unge gjør.

Frøken frekkesen foretrekker å tilhøre det svake kjønn. Stakkars underbetalte overarbeidede Frekkesen. Gratulerer med dagen.

Typisk Dvergbøy

"IKKJE ed åpp konfekten - det va ein gave te bursdagen min!!!" sa mannen min i går før han reiste til storbyen for å gå på råkkekonsert. Jeg spiste konfekten likavæl. "Typisk Dvergbøy" sa han da jeg innrømmet mine synder. Like etter tok han seg i det - "Typisk Dagobert, far din og deg".

Sterke gener kan ikke bekjempes. De forårsaker de tristeste hendelser.

Città Presto

Selv om jeg ikke er videre opptatt av nettikette har jeg noen få regler for mine egne blogginnlegg. Den ene er at jeg ikke skal gjengi krangler og diskusjoner mellom meg og min kjære. Og det har jeg pinadø klart. Så er det slik at noen ting er så oppidagen at det er helt umulig å skjule dem for omverden. I vårt tilfelle gjelder det at vi har totalt forskjellige personligheter når det kommer til egenskapene tålmodig/ utålmodig - og - grundig/slomsete.

I en diskusjon vedrørende de komplikasjoner disse foskjellene medfører i ekteskapet lanserte min elskede nylig begrepet Citta Presto - for min skyld.

Nabobygda vår, som i følge folk som vet slikt lider av ressursflukt (folk med utdanning og initiativ flytter bort - og noksagter og lurendreiere flytter inn), profilerer seg med betegnelsen Citta Slow. Begrepet benyttes ikke for å indikere at innbyggerne er treige i nøttene sine - men at kommunen står i mot "fast-food-samfunnet". De satser på kos og hygge og nestekjærlighet og tid til medmenneskene og denslags. Det kan høres fint ut, men jeg er skråsikker på at det i praksis er en saaakte pinefull reise mot den siste hvile. Hvor mye tid og kos og hygge trenger man egentlig.

I det nye slomsesamfunnet som Hr. Frekkesen har grunnlagt for min skyld - der trenger man ikke tenke seg om. Man kan dure på. Man kan uttale seg før man har tenkt, og så kan man nekte for at man har sagt det senere, eller si som sant er det mente jeg da, men nå mener jeg noe annet. Man har ikke lov til å gruble over bekymringer man måtte ha, og er man usikker på hva noen egentlig mener om en, så kan man enten spørre dem eller gi f. Man kan kjøpe dyre møbler på impuls uten å først måle hvorvidt det er plass til dem i stua, og passer de ikke kan man levere dem tilbake. Eller kaste dem med god samvittighet, for slomsesamfunnet har ikke noe prinsipielt mot bruk-og-kast. En bil kjører rundt og leverer middag i husene, og man kan velge mellom tre menyer daglig. (Hvorav ett er Grandis, slik at alle får noe de liker.)
Folk bærer små jakkemerker som viser om de er pensjonister, trygdede eller i jobb. De i den siste gruppa slipper å bli stoppet i trafikk-kontroller ol, av hensyn til at effektivitet verdsettes. Og så skal man male små symboler på dørene, slik at hjemmearbeidende slipper å bli avbrutt av Jehovas (som jeg egentlig er på lag med for tiden) eller sanitetskvinner med fastelavensris og sånt. Og alle er pålagt å ha bil, og så er det samme nøkkel som passer til alle bilene - eller vent - alle bilene står ulåst for da gjør det ingenting at mor har mistet nøkkelen (februar 2010) eller lagt den på ei steikeplate som står på slik at den smelter (oktober 2008). Man rigger seg ikke til med multimedialøsninger når man skal holde foredrag - man bare sier det man har på hjertet og holder kjeft etterpå. Og så har man stanardiserte skjema med avkryssningsmuligheter, slik at man vet hvilke tema man kan snakke om ved middagsbordet og hva som IKKE er interessant for den andre. Alle har vaskehjelp.

Å for en fest det kommer til å bli. Vær velkomne til å bosette dere i mitt lille univers. Dere trenger ikke gå på visning. Tomt kan kjøpes online.

PS - illustrasjonen har ikke noe med Città presto å gjøre, men kom da jeg googlet fast.

Hylende morsomt.

Olymediaden

Jeg lar meg bare unntaksvis begeistre av idrett, men Baksel Sund Lindal har en egen effekt på meg. Derfor skrur jeg på fjernsynet når jeg vet at det er en sjanse for at han dukker opp. (Eller mer korrekt: bytter kanal fra den hjernedøde sitcomen som jeg normalt stirrer på, gjerne mens jeg måper og sikler). Her om dagen hadde jeg feilberegnet i ol-programmet, og så dumpet jeg innom skihopping i stedenfor. Mens jeg så på han tynne polakken med pistrebart dale nedover bakken tenkte jeg at hopping - det er jaggu den teiteste av alle idretter. Jeg mener - du reiser fra bakke til bakke, og gjør det samme hver eneste helg. Og den ene dagen kan du være best i verden, og den neste kan du være dårligst. Og så neste år: da reiser du jammen rundt i akkurat de samme bakkene, i samme rekkefølge, med akkurat de samme skiene, og den samme drakta, på det samme føret, med de samme konkurentene. Den eneste uforutsigbare variabelen i hopping er vind.

Det eneste som er teitere er antakeligvis svømming. Så hva om vi jazzer opp svømmminga (eller badinga, som jeg pleide å si til min lange tynne gymlærer Hivar Bhoruds store irritasjon - han er ikke helt ulik han hoppepolakken forresten) (<- Lang digresjon. Sorry) Jeg gjentar - så hva om vi jazzer opp svømminga med å slippe ulike dyr i basenget, eller endre temperaturen drastisk fra gang til gang?

1000m medley i +2C med ål og blekksprut? Sorry Bhorud, jeg har mensen. Hva? Påstår du at jeg lyver? Det går faktisk an å ha mensen i 10 dager, og da kan man ikke ha bading to uker på rad. Snakkes på mandag.

Besynderlig

Arbeidsstedet mitt - som holder et titalls kvinner i alderen 22 år og oppover i gang- er rammet av en merkverdig vekkelseslignende epidemi om dagen. Riktig nok hadde jeg planer om å trappe opp treninga nå på nyåret, siden det har vist seg at man ikke får sprettrumpe og sixpack likevel av å trampe opp og ned 60 betongtrappetrinn, flere ganger om dagn og gjerne med en 10 kilos unge på armen. Men å melde meg på nordsjøsrittet - 8 mil på sykkel - var ALDRI aktuelt. Jeg og to andre har vært unntaket, for de andre har smattet på grovbrødskivene sine og diskutert oppkjøring mot rittet i månedsvis. Aldri har jeg hørt at noen av dem faktisk har vært ute på sykkel, enkelte eier ikke sykkel engang, men de har holdt på, uttalt seg som om de var de mest aktive syklistene i byen. Selv har jeg, noe skadefro, gledet meg til den store dagen, og ikke minst - påfølgende arbeidsdag. Stor var skuffelsen derfor da det viste seg at ingen av dem kom med, fordi halve kongeriket vil sykle i stim fra vår lille sildeoljeluktende by til Sykkelbyen. Og når jeg har argumentert for at vi kan velge hvilken som helst lørdag, og gjennomføre vår egen lille variant av rittet, så har det vært for døve ører. Snakker om antiklimaks. Det hele minner om den gangen min mor og jeg var på fest, og førstnevnte bedyret hvor heldige muslimkvinnene er som kan tre en burka over hodet, og begi seg ut i verden uten å tenke på form eller farge. "Det kan vel egentlig du også?" svarte hun vi snakket med, og så var det temaet utdebbatert.

Og ja da - jeg er klar over at det ikke var noe selvironiske over dette, men at innlegget tenderer mot harselas med andre. Så derfor: i går satte jeg motvillig i gang på min splitter nye elipsemaskin. Det er et treningsapparat, og det er utelukkende skaffet til veie fordi jeg vet at jeg- i ført bikini- skal løpe etter Frekkesen junior i det offentlige rom om et halvt år. I utlandet vel og merke - men med svigerfamilien og deres videokamera til stede. Svett, prustende og fornøyd med meg selv var jeg etter 50 minutter på maskinen, derfor syntes jeg det var litt flaut da min bedre halvdel kunne konstatere at maskinen ikke virket. Fordi den ikke ga noen motstand. Hva verre er - det luktet ostepop av meg mens jeg trente, til tross for at jeg ikke har spist ostepop siden februar i fjor. Så da er det opp til meg om jeg vil pine meg igjennom flere økter, eller om jeg bare vil gi etter med en gang og gjøre storinnkjøp på byens sjokoladefabrikk.

Fød ditt barn i smerte

Rett nok er det så lenge siden sist jeg blogget aktivt at jeg ikke husket hvordan jeg skulle logge meg på i går - men jeg husker veldig tydelig hvilke tema som vekker åtgaum, og hvilke som ikke gjør det. Her kommer et innlegg av sistnevnte art. (Og nei - det handler ikke om norsk narkotikapolitikk, som jeg vet ligger langt nede på lista.)

Den senere tid har Aftenbladet hatt en rekke artikler og leserinnlegg om at kvinner blir reddere og reddere for å føde, og at mange derfor presser på for å få keisersnitt. Utviklingen er i og for seg trist - og hvem skal ta skylda for det? Alle dere som har tuta ørene på oss andre fulle av grusomt detaljerte fødehistorier - som har blitt sydd med korssting etter at barnet på 14 kilo kom ut på tvers - og SUS som har spinket og spart og kuttet på tilbudet til gravide? Eller de gravide selv - som er redde for den ernorme smerten, redde for å miste kontrollen, redde for at det viktigste øyeblikket i livet skal gå galt mens jordmor jogger fra rom til rom? Det er tilnærmingen i alle leserinnleggene som gjør meg så eitrande irritert:
Det er bare å bite tennene sammen. Du tror du kommer til å dø mens det står på, men så er det den mest fantastiske jobben kroppen kan gjøre. Kvinner har fødet i tusener av år. Det er heeeeelt naturlig. Flott måte å forholde seg til andres angst på. Overfør den gjerne til andre angstformer. Dødsangst? Slapp helt av. Det er helt naturlig. Bit tennene sammen, folk har dødd i tusenvis av år.

Øverst på preferanselista til mine (fordums?) lesere troner innlegg som spinnes rundt situasjoner der Frekkesen har gjort noe dumt, gått på snørra, blogget om det og spredd glede på egen stolthets bekostning. Ser ikke bort fra at det blir flere slike framover.