
Jeg er stolt av å være norsk. Jeg er stolt av at jeg kommer fra en liten ubetydelig holme uti fjorden her. Likevel kommer det innimellom over meg - jeg har så fryktelig lyst til å være svensk. Nå sist da jeg sa "satan i gatan" til Mister F i morges, SATAN I GATAN - liksom - der har du et uttrykk med dreis. Et sløyt Hekkanpekkan gjør ikke samme nytten.
Og sist helg da jeg passet Kostas og Alvis, to vannkoppebefengte nydelige unger, og vi så Pippi Langstrømpe på dvd. Da fikk jeg tårer i øynene. Og når jeg er på Ikea, og tenker at Ikea-katalogen er den mest leste litteraturen på verdensbasis. Og hva med Carola, vel har hun tapt seg med årene (ikke minst da hun valgte seg en merkverdig norsk ektemann) - men var hun ikke fantastisk da hun sang Fremling - hva døljer du for mej... i grand prix den gangen? Og svenskene har til og med ordentlige byer med ordentlig arkitektur.
Likevel- til tross for Astrid Lindgren, Stockholm, språket, Carola, Ikea, Volvo, og Knugen - det er Satan i Gatan som er selve Sverige for meg.