Den anale fasen

Kjære Dr Phil
Selv om jeg har tatt mine vekttall innen utviklingspsykologi har jeg bare vage minner om hva som skal være typisk for de ulike fasene. Mye tyder imidlertid på at jeg har opplevd noe særdeles traumatisk da jeg var i den anale fasen. Jeg sliter nemlig med å gå på offentlige toaletter, og hater å snakke om bimmelibamm. Nå har det seg slik at jeg for noen år tilbake steg i gradene på jobben, og derfor ble utstyrt med eget kontor. Dette innebærer en voldsom eksponering for andres toalettvaner, i og med at det nå kun er en lettvegg mellom meg og personaltoalettet. Jeg har imidlertid erfart at eksponeringsterapi ikke virker særlig effektivt på meg. Den eneste medisinen som virker er alkohol, for når jeg er full forsvinner fobien min - da deler jeg mer enn villig historier som den om da jeg ble akutt magesyk i en skibakke i Åre, og etter å ha skrelt av meg lag for lag av ull og bobler og gjort mitt fornødne oppdaget at
a) her finnes inget toalettpapir
b) toalettet har gått i stykker og det er umulig å trekke i snoren etter seg
og c) vaskedamen står utenfor og maser om at du skal kjappe deg så hun kan få gjort rent og rekke 15-bussen hjem.
Effekten er imidlertid ikke varig, når jeg blir klar i toppen igjen får jeg fylleangst. Som du skjønner har jeg også veldig vondt for å forstå hva som driver mannlige studenter på Universitetet i Stavanger til å lage hull i veggen for å titte på når medstudinene skal på do.
Jeg har endt opp med å tro at det er de andre som er unormale, både kikkerne og snakkerne. De som bruker utrykket "Det va retta reuå så feis", eller som uten problemer gjør bimmelibamm mens kjæresten er til stede på badet UTEN å skamme seg. Kjære dr. Phil - du som besitter en uendelig visdom og kompetanse på psykisk helse - hvem er galest - de eller meg?
Selv om jeg har tatt mine vekttall innen utviklingspsykologi har jeg bare vage minner om hva som skal være typisk for de ulike fasene. Mye tyder imidlertid på at jeg har opplevd noe særdeles traumatisk da jeg var i den anale fasen. Jeg sliter nemlig med å gå på offentlige toaletter, og hater å snakke om bimmelibamm. Nå har det seg slik at jeg for noen år tilbake steg i gradene på jobben, og derfor ble utstyrt med eget kontor. Dette innebærer en voldsom eksponering for andres toalettvaner, i og med at det nå kun er en lettvegg mellom meg og personaltoalettet. Jeg har imidlertid erfart at eksponeringsterapi ikke virker særlig effektivt på meg. Den eneste medisinen som virker er alkohol, for når jeg er full forsvinner fobien min - da deler jeg mer enn villig historier som den om da jeg ble akutt magesyk i en skibakke i Åre, og etter å ha skrelt av meg lag for lag av ull og bobler og gjort mitt fornødne oppdaget at
a) her finnes inget toalettpapir
b) toalettet har gått i stykker og det er umulig å trekke i snoren etter seg
og c) vaskedamen står utenfor og maser om at du skal kjappe deg så hun kan få gjort rent og rekke 15-bussen hjem.
Effekten er imidlertid ikke varig, når jeg blir klar i toppen igjen får jeg fylleangst. Som du skjønner har jeg også veldig vondt for å forstå hva som driver mannlige studenter på Universitetet i Stavanger til å lage hull i veggen for å titte på når medstudinene skal på do.
Jeg har endt opp med å tro at det er de andre som er unormale, både kikkerne og snakkerne. De som bruker utrykket "Det va retta reuå så feis", eller som uten problemer gjør bimmelibamm mens kjæresten er til stede på badet UTEN å skamme seg. Kjære dr. Phil - du som besitter en uendelig visdom og kompetanse på psykisk helse - hvem er galest - de eller meg?