Redd for å bli avslørt

Plutselig har det utenkelige skjedd - ukjente, oppegående, skriveføre mennesker som jeg ikke kjenner gir seg til kjenne på bloggen min. Det er Frøken Makeløs som har fungert som døråpner for meg i verden. Dette kom i grevens tid - etter en periode med skrivesperre og motløshet. Så melder det seg et nytt problem - prestasjonsangst! Er jeg egentlig morsom? Jeg kjenner folk som har fått lederstillinger og som går rundt og er redde for å bli avslørt. De tviler på om de er gode nok, og er redde for hvordan det vil bli når andre forstår at de er inkompetente. Jeg er leder selv og har aldri kjent på den følelsen, jeg tenker imidlertid ofte at jeg har avslørt dem jeg er leder for - men at de

a) enten ikke forstår det - eller b) forstår det og gir faen. Det andre som slår meg i denne sammenhengen er at jeg sikkert har gitt opp ting mange ganger, rett før det løsnet. At jeg kunne vært rocke-stjerne, for eksempel. Eller at jeg ville klart å reise meg på det helvetes surfebrettet dersom jeg hadde bakset rundt i bølgene en uke eller to lenger enn jeg gjorde. At jeg kunne ha sett ut som et naturlig innslag i en aerobic-sal, etter en laang innkjøringsperiode kombinert med ergoterapi. Det kjennes deilig å ha så mye talent. Og enda bedre å takle suksess uten å bli selvgod.

Forskjellsbehandling

Jeg må si at jeg reagerer littegranne på alle fordeler minoriteter skal ha i dagens samfunn. Kronisk syke skal liksom ha en egen ordning som gjør at de slipper å jobbe, men får penger av staten likavæl. Småbarnsforeldre (som later til å være majoriteten i sin aldersgruppe) skal ha egne sentra der de kan lempe inn unga sine så de kan gjøre karriere samtidig, og kommunalt ansatte med luselønn står i døra og logrer både når de kommer og når de går. Jeg syns imidlertid det er rullestolbrukerne som tar seg mest til rette. De får egne, breie parkeringsplasser like ved inngangen til kjøpesentrene. De slipper å springe coopertest, ja de slipper vel gym i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Og dersom det ikke er heis i offentlige bygninger så er det gjerne en egen elektrisk innstallasjon som kan frakte dem opp alle trappene. og ned igjen etterpå. Større doer får de også. Men jeg - som bare er bedagelig anlagt - får jeg noen fordeler? Er det noen som prøver å skåne meg? Tilrettelegge litt for frk.frekkesen? Å neeeeei da. Lurer på om jeg også skal bli sånn handicappet.

Tomskalle

I nesten tre uker har jeg gått og fundert på hva jeg skulle blogge om. Jeg er nå på nippet til å skifte nick til frk.tomskalle. Alt var så mye finere på den tiden ingen forventet (elller ønsket) at man skulle tenke selv. Skal du konfirmeres i kirka? Ja. Skal du noensinne evver begynne å røyke? Nei selvsagt ikke. Jeg tenker mest på ting som: uff nå begynner det å bli rotete i stua. Au det iser i tennene når jeg smiler i vinden. Jeg ser ut som en kråkebolle i denne buksa. Denslags. Viktige tanker. Men rydder jeg i stua? Bestiller jeg tannlegetime? Begynner jeg å trene? Nei se det blir for mye pes. Jeg blir helt utslitt av all filosoferingen. På tide med en lur.

Gro

STAKKARS GRO!!! sa jeg, opprørt, da min mor konstaterte at vi innerst inne er like, både vi jørgen hattemakere og de der kong salomoer. Er det liksom pasientene som skal følge med på hvilke lover og regler som gjelder? Hun er lege. Og har vært sjefen over alle lover og regler. Hvorfor er det slik at du ALLTID tror på den som er anklaget for fusk og fanteri, og ikke på de (påståtte) ofrene? Det være seg Gerd Liv, Gro eller de som er stevnet inn på Judge Judy?

Jo det skal jeg si deg, modern, det er fordi jeg anser sjansen for å bli pekt ut som mobber, tyv eller slask LANGT større en faren for å bli offer for noen andre. Jeg og Darwin.